Frich og medarbeidere gjentar i sitt tilsvar enda en gang at de mener graderte karakterer gir fordeler med hensyn til motivasjon, tilbakemelding og jobbsøknad, men det forblir påstander uten støtte i forskning (1).
Frich og medarbeidere hevder at nyere undersøkelser gir et mer positivt bilde av sammenhengen mellom karakterer fra studiet og senere kompetanse som lege enn undersøkelsene jeg henviste til (1). Men i tre av artiklene de henviste til i sin kommentarartikkel, undersøker man sammenheng mellom prestasjoner på flervalgsprøver i studiet og liknende tester under spesialisering. At det finnes en slik sammenheng er ikke noe nytt, men det kan ikke brukes som argument for sammenheng med kompetanse som lege. Den fjerde undersøkelsen de henviser til, er mer relevant, fordi programlederes vurdering av kandidaten brukes som mål for prestasjon. Der finnes riktignok en sammenheng, men forfatterne konkluderer selv med at undersøkelsen deres kun hadde moderat prediktiv verdi (2). I USA har det vært fremført tungtveiende kritikk mot bruken av skår fra USMLE 1 og 2 for seleksjon av søkere til spesialistutdanning (3). «Best evidence» tilsier fortsatt at det i høyden er en svak sammenheng mellom karakterer i studiet og senere kompetanse som lege.
Det er ellers påfallende at Frich og medarbeidere ikke forholder seg til at overgang til A-F-skala skaper et problem når det gjelder grensen for ikke bestått (1, 4). Jeg antar at fakultetsledelsen i Oslo er klar over at de ikke kan lage sin egen utgave av A-F-skalaen.
Frich og medarbeidere sier at de ønsker et kombinert system for å oppveie negative virkninger av karakterer. Men det vil heller øke skaden: Graderte karakterer på bare noen eksamener må forventes å påvirke studentenes prioriteringer, slik at fag med karakterer får større oppmerksomhet enn dem uten. Hvem skal bestemme hvilke fag som skal prioriteres på denne måten, og hvilke kriterier skal legges til grunn?
Vi er tydeligvis enige om at ambisjonene for studiet skal være høyere enn tilegnelse av fakta og enkle ferdigheter. Men vi er nok fundamentalt uenige om hvordan man best tilrettelegger for at en slik ambisjon kan virkeliggjøres. Etter lesing av studieplanen Oslo 2014 har jeg også vanskelig for å se hvordan økning i enveisformidling på bekostning av smågruppeundervisning, og atskillelse av basalfag fra kliniske/samfunnsmedisinske fag, letter virkeliggjøring av våre felles ambisjoner.
