Vi er helt enige med Myren & Melby om at alle leger (ikke bare fastleger) synes å ha behov for økt kunnskap om menn som har sex med menn og seksuell helse/smitterisiko. Mange av våre pasienter på Olafiaklinikken har vært på legevakt eller på sykehus uten at seksualanamnese er tatt opp og/eller at prøver for seksuelt overførbar infeksjon er tatt. Spørsmål om seksuell praksis handler heller ikke bare om kartlegging av infeksjoner, men også om livskvalitet.
I en dokumentar på radio beskriver Thomas Nylund hvordan han etter en stomioperasjon følte at helsepersonellet opplevde det som pinlig å snakke om hvilke begrensninger operasjonen kunne få for hans seksualliv som homofil (1). Spesialist i allmennmedisin og fastlege Mari Bjørkman viste i sin avhandling Lesbisk selvtillit-lesbisk helse. Utfordringer og mestringsstrategier hos lesbiske kvinner (2) at det for lesbiske var viktig å bli sett som den man er hos legen og at denne informasjonen kunne være medisinsk relevant. Liknende arbeid er ikke gjort blant homofile menn i Norge, men vi vil anta at også disse vil kunne oppleve det som bra «å bli sett som den man er» (3). Myren & Melby har et viktig poeng hva angår mangelfull opplæring i seksualitet på medisinstudiet. En metode kan være bruk av rollespill o.l. for å øve opp evnen til å snakke med en pasient om hans/hennes seksuelle praksis på en respektfull måte. Også medisinstudenters holdninger til seksuelle minoriteter bør settes på dagsorden i løpet av studiet slik at nyutdannede leger er bevisst sine eventuelle fordommer. En lege som overfor sine pasienter uttrykker fordommer mot homofile, bifile, lesbiske eller transpersoner, bør, etter vår mening, ikke jobbe i pasientrettet virksomhet.
