Vegard Bruun Wyller (f. 1972) er professor ved Universitetet i Oslo, overlege ved Barne- og ungdomsklinikken, Akershus universitetssykehus og medisinsk redaktør i Tidsskriftet.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Email: brwylle@online.no
I debatten om fastlegers «behov» for «reservasjonsmulighet», og også i denne kommentarartikkelen, henvises det til legenes samvittighetsfrihet (1).
Av min bruk av hermetegn, skjønner dere sikkert mitt syn på dette spørsmålet. Det foreligger ikke noe behov for «reservasjonsmulighet» for fastleger, fordi det alt finnes en utmerket reservasjonsmulighet for leger: De kan avstå fra å inngå fastlegeavtale!
Når en lege inngår en fastlegeavtale, forplikter legen seg til å levere alle de helsetjenester felleskapet har funnet det formålstjenlig å legge inn i fastlegeordningen, inklusive tjenesten 'henvisning til abort' for de kvinner som har slikt behov, og som velger å gå veien om sin fastlege. Hvis en lege av samvittighetsgrunner har problemer med å levere noen av tjenestene som fastlegene er forventet å levere, da kan legen enkelt og greit velge en annen type legestilling hvor man ikke har en slik forpliktelse.
Ergo finnes det for legeyrket en utmerket, effektiv og enkel mulighet for å unngå å komme i konflikt med sin samvittighet i dette (og andre) spørsmål. Legers samvittighetsfrihet har allerede en eksisterende beskyttelse.
Litteratur
1. Wyller V. Reservasjon og det liberale dilemma. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134: 504.
Når forfatteren her legger frem konflikten i debatten om reservasjonsrett som et dilemma mellom et «pragmatisk» og et «idealistisk» livssyn, har han berørt en kjerne i denne kampen (1). Og han legger frem konsekvensene veldig klart: «Pragmatikeren ... mener at moral hovedsakelig kommer til uttrykk gjennom samfunnets lover.... Helsearbeidere må underordne seg disse lovene, fordi de gjennom en kontrakt forvalter en oppgave på samfunnets vegne. .... Samvittigheten er derimot en privatsak og dessuten en usikker kilde til moralsk innsikt fordi den er koplet til følelseslivet.»
I sin konklusjon overser forfatteren at når samvittighet blir gjort til kampsak, er det ikke lenger snakk om frihet til egen samvittighet som er på dagsordenen, men et ønske om å pålegge egen samvittighet på andre mennesker, og derved begrense deres handlinger. Dette, i sin ekstreme form, var grunnlaget for religionsstyrte samfunn, for eksempel Calvins innføring av Guds ord som lov i Genève på 1500-tallet. I Arizona, USA, forsøkte man nylig å etablere en lov som ga forretninger lov til å «reservere seg» mot å selge ting eller tjenester til homofile.
Problemet med tro og samvittighet som ledende prinsipp er at vi alle tror vår egen samvittighet er den rette. Bare når vi står ansikt til ansikt med å måtte underlegge oss andres samvittighet kan vi fullt ut forstå hva dette fører til. Norge er et multikulturelt, sekulært samfunn med lover som reflekterer dette. Det er mennesker i Norge som ikke tror på Gud, som ikke tror abort er synd, og som ikke tror at menneskene har evig sjel.
Jeg tror ikke reservasjonsrettdebatten egentlig dreier seg om at leger ikke kan finne en måte å følge egen samvittighet på. Jeg tror dette ble sett som en måte å vinkle abortdebatten på, for å finne en ny måte å prøve å forhindre abort på uten å si det direkte. For oss som tror på mennesket som en evig sjel, er abort hjerteskjærende. Målet må være å hjelpe kvinner til å finne alternativer og løsninger i en vanskelig situasjon. Reservasjonsrett basert på samvittighet kunne føre til nekt av tjenester til alle som ikke følger min moral.
Vi må være forsiktige med å universalisere når vi i virkeligheten bare prøver å fremme egen kampsak.
Litteratur
1. Wyller V. Reservasjon og det liberale dilemma. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134: 504.
Tidsskrift for Den norske legeforening, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO
Sentralbord: 23 10 90 00 • E-post: redaksjonen@tidsskriftet.no
Sjefredaktør Are Brean • Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten
Kommentarer