Ut fra dette innlegget kan det se ut som om Morten Magelssen har skiftet syn på integritet. Magelssen er medforfatter av notatet fra Civita (1) jeg diskuterer i kommentarartikkelen Tvilsom begrunnelse for reservasjonsmulighet, og der står det at reservasjonen beskytter integritet forstått som «ubrutt helhet» – man bevarer sitt moralske selvbilde i jobben (1, s 6). I sin kommentar til min artikkel hevder Magelssen at min tolkning av dette som en passiv versjon av integritet, som først og fremst handler om å beskytte aktørens selvbilde, er uriktig. Integritet «kan fordre aktive handlinger også», men «legekontoret er ikke arenaen for dette». Hva har denne integritetsforståelsen da med legers reservasjon å gjøre?
Videre hevder Magelssen at aktører som har en rolle i en institusjon, ikke trenger å ta medansvar for handlinger som utføres i institusjonens navn. Man kan reservere seg mot «uakseptable og dypt umoralske» drap (1, s 7) og uten medansvar la kolleger gjøre det. Igjen, hvis dette er å utøve integritet, mener jeg det framstår som en betenkelig dygd.
Magelssen argumenterer mot begrepet medansvar med at vi som borgere ikke har ansvar for hva staten bruker skattepengene på. Men dersom den norske stat brukte skattepengene mine på et moralsk forkastelig vis, ville det ikke vært unaturlig av meg å ta ansvar i form av protest og sivil ulydighet. Og ansvaret ville vært betydelig dersom jeg representerte institusjonen som faktisk gjennomførte det umoralske, da min rolle i større grad støtter handlingene.
Jeg skriver at leger ikke trenger å dele den enkelte pasients valg om abort. De deler profesjonens intensjon om å gi pasienten rettmessig hjelp. Her opererer jeg ifølge Magelssen med et problematisk intensjonsbegrep. Han mener at vi kan slutte fra legens betydelige bidrag i årsakskjeden til at legen deler pasientens intensjon om abort (1, s 6). I så fall deler f.eks. advokater som forsvarer ytringsfrihet sine klienters intensjoner om trusler. Men å oppfylle rettigheter er ikke det samme som å støtte den konkrete handlingen som rettighetene er et middel til.
Magelssen har fått inntrykk av at jeg mener at leger bør følge staten i alt. I virkeligheten angriper jeg tanken om at profesjonsrollen alltid gir moralsk belegg for handling. Bare legitime rolleinstrukser begrunner handling. Legitimitet har en nedre moralsk terskel. Terskelen markerer overgangen fra rimelig uenighet til forakt for moralprinsipper. Autoritære regimers politikk er altså ikke noe motargument mot det jeg skriver.
Mitt syn har ifølge Magelssen den konsekvens at leger må pålegges å utføre eller henvise til eutanasi hvis dette blir tillatt. Det er underlig, for jeg argumenterer jo ikke for at leger må pålegges dette i abortspørsmål. Istedenfor skriver jeg: «Samfunnet må ta stilling til hvorvidt samvittighetsfriheten kan institusjonaliseres i ulike offentlige roller uten at den blir en urimelig byrde for pasientene.»
Men institusjonalisering av rettigheter er uansett ikke ønskelig, hevder Magelssen. Han vil at legen skal regnes som «selvstendig moralsk handlende». Her forkastes ideen om legerollen som tillitsverdig uavhengig av hvem som sitter på kontoret. Slike premisser gjør ikke begrunnelsen for reservasjonsadgang mindre tvilsom.
