Andreas Eriksen hevder at den typen moralsk integritet som reservasjonsadgang vil beskytte, «er en passiv versjon av integritet som først og fremst handler om å beskytte aktørens selvbilde» (1). Dette mener jeg ikke er riktig.
Reservasjon har tre viktige hensikter: Reservasjonslegen slipper å gjøre noe som oppfattes som alvorlig galt, hun/han får unnlate å skade en tredjeperson, fosteret, og hun/han får beskytte egen integritet (2). Konsistens og moralsk integritet kan fordre aktive handlinger også, slik som politisk stemmegivning, men legekontoret er ikke arenaen for dette.
Videre skriver Eriksen: «Man er (…) allerede medvirkende til drap ved å ha en rolle i en institusjon som utfører disse drapene.» Dette synet er problematisk. Er en gynekolog virkelig medansvarlig for at det utføres aborter, når hun/han selv aktivt har reservert seg og dermed tatt avstand? Innebærer det å betale skatt tilslutning til, og medansvar for, alt staten bruker pengene på? Naturrettstradisjonen har et velutviklet rammeverk for å vurdere moralsk betydning av samarbeid med uetiske handlinger (3). Det identifiserer viktige vesens- og gradsforskjeller.
Ifølge naturretten er handlingens intensjon spesielt viktig. Eriksen kritiserer påstanden om at å henvise kan oppleves som å stille seg bak pasientens intensjon om abort. «Leger trenger på ingen måte dele pasientens moralske valg om å ta abort», skriver han. Her legger han til grunn noe jeg synes er et problematisk intensjonsbegrep. Ifølge naturrettstradisjonen er intensjon en mental tilstand som resulterer i handling (4). Intensjonen er ikke det vi skulle ønske ville skje, men det vi faktisk velger. I intensjonen inngår både handlingens formål og midler. I denne forståelsen er aborthenvisning nettopp å velge abort – å henvise innebærer logisk å «gi ordre om» det som det henvises til. Én reservasjonslege beskrev aborthenvisning som «å signere en dødsdom» (5). Selv om dette synet kan utfordres av konkurrerende forståelser, bygger det på et filosofisk fundament. Det taler for at samvittighetsoverbevisningene som springer ut av dette synet, bør tolereres.
Jeg får inntrykk av at Eriksen mener leger trygt kan legge vekk sin egen etiske refleksjon og lojalt følge staten i alt. Men dette er farlig, slik Charlotte Haug viser med eksempel fra Kinas ettbarnspolitikk (6). En konsekvens av Eriksens syn er at leger må pålegges å utføre eller henvise til eutanasi hvis dette en gang blir tillatt.
Kunne vi få til en kultur for å tolerere hverandres syn i viktige etiske spørsmål? Da ville vi ha en viktig etisk beredskap neste gang medisinen blir fristet til å begå etiske feiltrinn. Slik jeg ser det, finnes det i grunn bare to alternativer: Enten tar staten avgjørelsene i etiske kontroverser og dikterer legenes praksis, eller så regnes legen som en selvstendig moralsk handlende, som må stå til regnskap overfor egen samvittighet, kolleger og samfunn. Det siste er i det lange løp å foretrekke – også for pasientene (7).
