Gran, Jan Tore
Innføring i klinisk revmatologi
2. utg. 288 s, tab, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2013. Pris NOK 495
ISBN 978-82-05-45704-1
Tittelen – Innføring i klinisk revmatologi – er etter min mening meget dekkende for innholdet i denne utgivelsen.
I forordet oppgis målgruppen som allmennleger, der boken skal utgjøre en hjelp til deres daglige arbeid med pasienter med revmatiske sykdommer. Andre som er angitt å kunne ha nytte av den, er sykepleiere/studenter, fysioterapeuter og medisinstudenter/leger. Mitt generelle inntrykk er at den utgjør en overkommelig og nyttig innføring for disse gruppene.
Boken er først og fremst en gjennomgang av klinisk arbeid, altså symptomer, funn, utredning, diagnose og behandling og som sådan egentlig godt egnet til undervisning av medisinstudenter. Forutsetningen er at de i tillegg også får bakgrunnsstoff som patologi, (auto-) immunologi og epidemiologi.
Første del utgjøres av generell innledning, laboratoriediagnostikk og utredning. Deretter omtales de enkelte sykdommene, differensialdiagnostikk og medikamenter ved revmatiske sykdommer. Siste del er en oversikt over klassifikasjonskriter eller diagnostiske kriterier for en del av sykdommene, i tillegg til et nyttig, relativt kortfattet stikkordregister.
Kapitlet om medikamenter er på over 30 sider og litt vanskelig å finne frem i, siden innholdsfortegnelsen er begrenset til to punkter. Medikamentene er ordnet alfabetisk etter generisk navn, men man må bla seg gjennom sidene eller bruke stikkordregisteret for å finne frem til de enkelte virkestoffene.
Når det gjelder omtalen av spondylartrittsykdommene, savner jeg definisjon og gjennomgang av såkalt non-radiografisk aksial spondylartritt, selv om det kan sies å være nevnt under klassifikasjonskriteriene.
Jeg synes kapitlet om utredning og diagnostikk av revmatiske sykdommer er spesielt bra, særlig med tanke på fornuftig arbeidsdeling mellom primær- og spesialisthelsetjeneste og sunn klinisk tenkning i forhold til symptomer, funn og utredning. Generelt virker boken vel gjennomarbeidet.
Jeg er litt forundret over at certolizumab sies å ha et annet angrepspunkt enn tumornekrosefaktor-alfa (TNF-alfa) (s. 57), og at det er vanlig å kontrollere RA-pasienter med røntgen eller MR av nakken hvert 1 – 2 år (s. 58). Dette siste ville jeg tro var avhengig av en individuell risikovurdering hos den enkelte pasient.
Andre utgave er rikere illustrert enn første utgave, og illustrasjonene virker gode og nyttige. Jeg kan trygt anbefale Innføring i klinisk revmatologi til de nevnte målgruppene.
