Sigvart, Anne
Som avtalt med legen
Når hjelpeapparatet svikter. 198 s. Moss: Nova forlag, 2013. Pris NOK 299
ISBN 978-82-8251-050-0
Boken er en mors beretning om forholdet til sin sønn og deres møte med helsevesenet og samfunnet for øvrig. Aleksander, som han kalles i teksten, får diagnosen AD/HD og sin første resept på sentralstimulerende legemidler som 10-åring. Vi følger den lille familiens historie og kamp fra før han blir født til han er i slutten av 20-årene.
Allerede fra begynnelsen av blottlegger mor sin egen usikkerhet og sårbarhet i møte med hjelpeapparatet og håndtering av sønnen. Som når hun etter flere samtaler med helsesøster ikke lenger tør ta kontakt fordi «hun kom med råd som ikke hjalp» og «jeg trodde det var min feil». Eller når hun erkjenner at «i stedet for å se og akseptere sønnen min som han var, forsøkte jeg på alle vis å få ham inn i den A4-boksen som de fleste andre barna var i». I økende grad ser hun systemets feilbarlighet, og at hun som pårørende må ta hovedansvaret for at sønnen skal få den behandlingen han trenger. Dette klarer hun til en viss grad frem til den dagen han fyller 18 år. Etter det opplever hun, med hjemmel i taushetsplikten, å bli stengt ute fra denne muligheten.
I likhet med mange ungdommer med AD/HD utvikler Aleksander symptomer på angst og depresjon. Han får forskrevet ulike typer psykofarmaka, inkludert antipsykotika. Til tross for tvilsom indikasjon, usikker effekt og morens økende bekymring for hvordan bivirkningene ser ut til å ødelegge sønnen, blir han stående på dette i mange år.
Forfatteren er tydelig i sin kritikk av legenes unnfallenhet og interne lojalitet når hun sier at «det skal mye til før en lege setter spørsmålstegn ved en journal som blir tilsendt en artsfrende og kollega».
Som tittelen antyder, er legers forskrivning av medisiner – uten adekvat oppfølging – et hovedtema. Forfatteren anklager legene for å ha gjort hennes sønn til «pillenarkoman». Uten å ta stilling til den siste påstanden synes jeg beskrivelsen av møtet med behandlingsapparatet er tankevekkende og urovekkende. Ikke så mye på grunn av enkeltmøtene, som hver for seg virker rimelig faglig adekvate og til å kjenne seg igjen i. Det som berører meg mest, er kanskje nettopp det: Ville behandlerne vi møter, handlet annerledes dersom de hadde «lest» mors historie underveis? Og ikke minst: Hvordan forholder jeg meg til pårørende i egen praksis?
Boken er skrevet i romanform, med sitater fra Felleskatalogen og andre kilder underveis. Den er lettlest og kan anbefales til alle, men er kanskje spesielt treffende for behandlere som jobber innen psykisk helsevern med ungdom og unge voksne.
