I vår kronikk påpekte vi at praktisk realisering av politiske overordnede mål er et komplekst samspill mellom ulike aktører i helsevesenet. Suksessen som Ontario har hatt med sitt prosjekt for strukturert patologirapportering ved kreft skyldes bl.a. at det medisinske fagmiljøet selv har tatt valg med hensyn til hvordan man bør bruke ressursene. Patologforeningen i Ontario fant det således mest hensiktsmessig å samarbeide med sine amerikanske kolleger om faglige retningslinjer fremfor å utvikle egne. Denne tankegangen om samarbeid mellom medisinske fagorganisasjoner i ulike land for å nå felles mål er tatt videre i International Collaboration on Cancer Reporting (1). Helsevesenet i Norge påvirkes av hva aktører i andre land, både i og utenfor Europa, gjør. Vi synes derfor samarbeid med andre alltid bør vurderes når man skal løse lokale utfordringer, spesielt i situasjoner hvor andre har lykkes.
Vi foreslo bruk av strukturerte maler utarbeidet av College of American Pathologists. Chen og kolleger betviler at «import av en amerikansk løsning» er veien å gå. For oss er egnethet for å løse en oppgave det viktigste, ikke hvor løsningen kommer fra. I en rekke andre sammenhenger bruker vi «amerikanske løsninger» med lokal tilpasning, for eksempel norsk versjon av tekstbehandlingssystem laget av Microsoft. Tilsvarende tror vi det kan være mer hensiktsmessig, både faglig og ressursmessig, å samarbeide med College of American Pathologists om å tilpasse deres strukturerte maler til norske forhold fremfor å utvikle alt selv. Samme vurdering gjorde også fagorganisasjoner og politiske myndigheter i Ontario.
Chen og kolleger henviser til en studie om implementering og bruk av elektroniske patologimaler i fire amerikanske delstater hvor erfaringene var både positive og negative, avhengig av hvilket ståsted man hadde (2). I sin oppsummering skriver imidlertid forfatterne at det bør stimuleres til økt bruk av slike sjekklister og strukturerte maler, og at det må være incentiver for alle involverte.
Vi er enige med Chen og kolleger om at kun «skjematisk avkryssing» ved bruk av strukturerte maler ikke er hensiktsmessig, og at det må være plass for både fritekst og andre innholdsmessige elementer. Gjennom å etablere generiske informasjonsmodeller og felles terminologi for patologibesvarelser (3), har for eksempel The Royal College of Pathologists of Australasia arbeidet forbilledlig i så måte. Vi tror igjen at erfaringer fra slikt grunnarbeid med stor nytte kan brukes av både Den norske patologforening og andre organisasjoner i Norge når det skal utarbeides nasjonale kodeverk og retningslinjer.
