Hege Gjessing skriver «Det har blitt hevdet at overbehandling er mer skadelig for den norske befolkning enn underbehandling. Budskapet gjør meg bekymret, fordi det ligger en negativ antydning om lemfeldig arbeid i det.» (1) Videre skriver Gjessing: «Jeg argumenterte for at temaene er relevante, men at det til dels er lite dokumentasjon som underbygger påstandene.»
Overbehandling (og behandling basert på et uvitenskapelig grunnlag) har vært et problem i ualminnelige tider. Prostatakreftbehandling er et godt eksempel og litteraturen er full av andre eksempler. Jeg tror problemet er at leger er lite interesserte i å ta tak i problemstillingen fordi de har interessekonflikter. Hvis de ikke diagnostiserer og behandler pasienter, så tjener de mindre penger. Dette er ikke bare et problem i USA eller for private aktører, men også for offentlige leger i et system med stykkprisbehandling.
Autopsistudier viser at kjertler i kroppen (bryst, prostata, thyreoidea, bukspyttkjertelen mm) er fulle av små svulster som aldri blir til klinisk kreft. Også andre organer (lunger, livmor, mm) er fulle av små sovende svulster, som kan oppdages med bedre diagnostikk. I løpet av 50 år har det blitt dobbelt så mye kreft i Norge – mer enn 50 % får i dag en kreftdiagnose i løpet av livet – mens dødeligheten er uforandret (2). Siden det ikke har skjedd noen stor revolusjon i kreftbehandling, og siden eksponering for virus, bakterier og andre ytre faktorer som kan gi kreft i dag er mindre enn for 50 år siden, vil jeg påstå at dette per definisjon er overdiagnostikk (3). Det vil si at rundt en firedel av befolkningen blir overbehandlet for kreft i dag, eller rundt halvparten av pasientene. For andre sykdommer som depresjon og ADHD, er overbehandling et enda større problem (4, 5) – her er mer enn halvparten overbehandlet.
