Dyreforsøk viser at transgene vekstfaktorer gir raskere tilheling av sår og knokkelbrudd.
Illustrasjonsfoto: Ton Koene/NTB scanpix
Vekstfaktorer er viktige for tilheling av vev, men brukes lite i praktisk behandling. Tilhefting av vekstfaktorer til komponenter i ekstracellulærmatriks, slik som fibronektin, kollagen og heparansulfat, kan ha en lokal, vekstfremmende virkning.
En nylig publisert studie viser at tilhelingen av hudsår hos mus med diabetes og brudd i hodeskallen hos rotter går mye raskere med vekstfaktorer tilheftet lokalt på skadestedet (1). En del av molekylet placentarvekstfaktor-2 bandt seg sterkt til bindevevsproteiner. Med transgen metodikk smeltet forskerne sammen denne delen av molekylet med vekstfaktorer for blodkar (VEGF-A og PDGF-BB) og for knokler (MBP-2) og med vekstfaktorer som rekrutterer umodne progenitorceller (PDGF-BB) til skadestedet. Dermed oppsto nye vekstfaktorer med superaffinitet for ekstracellulærmatriks. I flere typer forsøk ga lokal applikasjon av de modifiserte vekstfaktorene kortere reparasjonstid.
– Denne studien er svært interessant, sier professor Guttorm Haraldsen, leder for K.G. Jebsen-senter for betennelsesforskning ved Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus og forskningsgruppeleder ved Avdeling for patologi. – Det har lenge vært kjent at mange vekstfaktorer har forsterket effekt når de låses fast til komponenter i ekstracellulærmatriks. Samtidig har man undret seg over den relativt svake effekten av rekombinante vekstfaktorer in vivo. Dette kan skyldes dårlig lokal konsentrering eller rask nedbryting. Det kan også henge sammen med posttranslasjonelle modifikasjoner, kanskje særlig glykosylering, selv om proteinet lages i eukaryote cellelinjer. I denne studien har forskerne valgt en proteininteraksjon som synes robust hva gjelder disse problemstillingene. Dessuten: Ved at vekstfaktordosene ble redusert fra mikrogram til nanogram, ble kjente bivirkninger, slik som økt karlekkasje ved bruk av VEGF-A, drastisk redusert, sier Haraldsen.
