Stabrun, Erik Jørgen
Bud bærer
Samtaler ved plutselig død. 164 s. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2014. Pris NOK 295
ISBN 978-82-05-46394-3
Forfatteren har mange års praksis som prest i fengsel, i psykiatrisk klinikk og i politiet. Han vet hva han snakker om, og han klarer å finne ord for det som ikke kan glattes over med snakk – smerten ved å miste noen man er glad i. Boken er kortfattet, språket er enkelt, tonen klinger av ettertenksomhet, ikke av belæring. Her er det en dybde som kan utvide den erfarnes forståelse, samtidig som fortellingene tilbyr en slags trygghet til unge og nyutdannede som skal gjøre sine første erfaringer med å være profesjonelle bærere av det tunge budskapet. Å erfare er å utvikle seg ved å fare omkring i nye landskap, skriver Stabrun. «Vi samler på det allmenne og det prinsipielle som erfaringene setter i perspektiv, og tar til oss det som lyser i fortellingene.»
Jeg ser to måter denne publikasjonen kan være viktig for leger på. Iblant setter yrket oss i budbærerens smertefulle posisjon, der hjelpeløshet og selvopptatthet ikke er til å unngå, samtidig som det vitterlig er de andre det handler om. Ved å lese denne boken tror jeg mange vil finne en trygghet i å se for seg hva folk trenger, hva budbærerens oppgave er, og hvordan den kan løses. Ikke ved «god kommunikasjon» som et sett av utenatlærte floskler, men gjennom å kommunisere profesjonelt, som et utdannet, forberedt og erfarent medmenneske, i stand til å leve seg inn i andres katastrofe, bli berørt og forbli til stede.
Den andre betydningen er at boken eksplisitt peker på at profesjonalitet i arbeid med mennesker forutsetter personlig, emosjonell og kognitiv utvikling og læring – det som kalles dannelse. Medisinen lider av en århundrelang benektelse av at kompetanse er subjektiv og personlig – til tross for at både pasientens og legens personlighet, væremåte, livsanskuelse og karakteregenskaper former ethvert klinisk møte. I denne boken pekes det nøkternt på at den som bærer dødsbudskap, må gjøre det som seg selv, og at det er ved å utvikle seg selv, gjennom veiledning og refleksjon, at man blir trygg, kompetent og i stand til å møte det uforutsigelige i arbeidsoppgaver som sprenger forskriftenes og prosedyrenes rammer.
Forfatteren veksler mellom dikt, pårørendehistorier, fagfolks fortellinger og teoretiske resonnementer. Å lese boken er derfor i seg selv en erfaring. De samme temaene vender tilbake mange ganger, det kan man bli litt lei av. Men det kan også være godt, for man berøres av å lese om det som skjer, når det verste skjer.
