Praktisk og nyttig verktøy i samtale med barn om sorg

Et farvel for alltid (barn 4 – 8 år) og For alltid og aldri mer (barn 9 – 13 år) er skrevet for barn som opplever sorg, og for barn som trenger å forstå sorg hos andre barn. Bøkene, som anbefales lest sammen med en voksen, er pedagogisk oppbygd, med korte historier som gir et innblikk i hvordan barn opplever ulike former for tap og sorg. Det er laget oppfølgingsspørsmål til historiene, noe som skal gi grunnlag for samtaler om hva sorg er og hvordan sorg kan oppleves. Det finnes en rekke fine illustrasjoner, og hver bok avsluttes med etterord for voksne.

Selv om tidlige teoretikere sådde tvil om barns forutsetninger for å sørge, er det nå bred enighet om at både små og store barn sørger og trenger forståelse for sin måte å sørge på. Disse utgivelsene har et tydelig barneperspektiv, og det overordnede fokus er betydningen av å anerkjenne og akseptere barns opplevelser og vanskelige følelser, i motsetning til voksnes velmenende, men ofte litt feilslåtte forsøk på å trøste og skåne barn. Historiene er engasjerende og gir et lite, men fint innblikk i hvordan små og store hendelser i et barns liv kan gi opphav til ulike sorgreaksjoner. De korte historiene går ikke i dybden, men skal danne grunnlag for mer utdypende samtaler, noe jeg tror de kan bidra til hvis den voksne klarer å opprettholde en åpen, lyttende og aksepterende holdning til det barn forteller. Språket er lett forståelig for både voksne og barn, selv om enkelte ord etter undertegnedes mening ikke egner seg så godt i barnebøker (f.eks. «liket»).

I etterord for voksne er det mange kloke beskrivelser. I den grad jeg savner noe, kunne det vært beskrevet mer eksplisitt at barn ofte mestrer sorg ved å unnvike vanskelige tanker og følelser, noe som kan føre til at voksne undervurderer barns sorg. Barns behov utover behovet for følelsesmessig bearbeiding av sorgen kunne vært nevnt, f.eks. betydningen av å opprettholde normale rutiner i hverdagen. Det kunne også vært en kortfattet oversikt over når det er behov for profesjonell hjelp. Noen barn er mer sårbare enn andre, og noen tap er mer dramatiske (f.eks. brått, uventet dødsfall i nær familie), noe som øker risikoen for en fastlåst sorg. Avsnittet «Skal barnet gå i terapi?» virker således noe overfladisk og lite konkret.

Disse to små publikasjonene kan anbefales både i enesamtaler med barn, og i barnehager og skoleklasser når sorg som tema blir satt på dagsordenen.