I Tidsskriftet nr 5 2014 kommer undrende kollega B. Solheim med et relevant spørsmål: «Hvorfor er det slik at man ved kviser og follikulitt kan gi langvarig behandling med antibiotika, mens det for andre sykdommer ikke er ok, eller lovlig, herunder for eksempel borreliose?»
Jeg er gammel nok til at jeg var med som konsulent da dette spørsmålet ble diskutert i Statens Legemiddelkontroll, nå Statens Legemiddelverk, for adskillige dekader siden. Jeg tror ikke at jeg røper noen hemmeligheter ved å opplyse om at dokumentasjonen av klinisk effekt var god, mens forklaringen på effekten, dvs. en langvarig suppresjon av visse mikrobearter, heller var tynn – og selvfølgelig ble farene for resistensutvikling også diskutert. Klinisk effekt seiret over manglende forklaring og farene for resistensutvikling.
Dette var før vi visste noe om den store og viktige gruppen av enzymer som heter matrix metallo proteaser (MMP). Den første publikasjonen kom i 1984, og i skrivende øyeblikk et det over 37 000 treff i PubMed for de 28 ulike MMP-ene som hittil er påvist hos menneske. Nå tror man at effekten av små doser av for eksempel visse tetracykliner, både ved hudlidelser og periodontitt, skyldes at midlene virker på MMP og dermed hemmer inflammasjonen (1). I USA har Food and Drug Association for lengst tatt konsekvensene av dette og tillatt såkalte SDD (Subantimicrobial-Dose-Doxycycline)-preparater. Forskningsfrontene går nå ved at hemning av MMP-er kan være effektivt ved flere andre kroniske tilstander, som reumatisk artritt, type 2 diabetes, kardiovaskulære lidelser, en undergruppe av autisme osv. Også ved mer akutte tilstander, som postoperativt ved brokkoperasjoner, akillesseneruptur osv. rapporteres gunstige effekter (1, 2). Selvfølgelig vil dette kunne føre til at nytteeffekten av tetracykliner i behandlingen av infeksjoner blir ytterligere redusert på grunn av resistensutvikling. I sitt innerste vesen er dette et etisk-regulatorisk problem som nok burde utredes nærmere.
Så over til bakgrunnen for hjertesukket fra kollega Solheim: Langvarig bruk av antibiotika ved antatt nevroborreliose. Jeg tillater meg å forenkle: En kollega gir pasientene langvarig behandling med ceftriaxone og pasientene blir klart bedre, ja kan hende til og med friske. Dette forklares ved at midlet penetrer inn i visse celler og dreper de mikrobene som antas å være gjemt der. Som ved akne: Observasjonene er sikkert riktige, forklaringen er mer usikker – og dermed reagerer autoritetene. Det er nettopp forklaringen som mange autoriteter ikke kjøper. Den forklaringen som nå diskuteres mest – og som etter min mening er mest sannsynlig – bygger på det faktum at visse betalaktam-antibiotika, særlig ceftriaxone, har en nevroprotektiv effekt ved å øke ekspresjonen av glutamattransportøren GLT1, som sørger for at nevrotransmitteren glutamat inaktiveres i synapsene (3). Dermed har man en forklaringsmodell til klinisk effekt ved bl.a. nevroborreliose. Selvfølgelig er det satt i gang kliniske forsøk, og nesten like selvfølgelig er det blitt en debatt (4). Igjen er det kliniske observasjoner som står mot mulige forklaringsmodeller, og igjen er det grunn til å tro at begge parter har delvis rett. Ludvig Holbergs vise ord til to kamphaner som begge hadde oppfattet deler av en sannhet passer utmerket også på dagens norske situasjon: «Forlig Eder, I Skabhalse».
