Hillestad, Torgeir M.
Erkjennelsespsykologi
Faglige og teoretiske refleksjoner. 158 s. Oslo: Ariadne Forlag, 2013. Pris NOK 249
ISBN 978-82-90477-48-1
Forfatteren er ansatt ved Universitetet i Stavanger og har en doktorgrad i psykologi. Hovedmålet med utgivelsen er «å tilveiebringe ny grunnlagsinnsikt når det gjelder psykologien». Det er høye mål, og jeg kan dessverre ikke se at forfatteren har innfridd sine ambisjoner. Mye av teksten vies psykiatriske spørsmål, men psykologiens grunnlagsproblemer omfatter vel langt mer enn psykiatrien? Og hva mener egentlig forfatteren med erkjennelsespsykologi? Det får vi ikke noe godt svar på.
Boken har sju kapitler. Kapittel 1 om «realisme som vitenskapsteoretisk posisjon» i psykologien er ikke lett å forstå fordi forfatteren ikke redegjør klart for hva han forstår med realisme. Dermed blir diskusjonen av empirisme og konstruktivisme som motpol til realismen vanskelig å få grep om. I neste kapittel drøftes den kritikken mot psykologien som er kommet fra sosialt hold, en kritikk som hevder at psykologien generelt er for individualistisk. Kapittel 3, «Diagnosens status og rolle», tar opp velkjente problemer. Forfatteren polemiserer mot de stadig nye diagnosene i psykiatrien og er tilhenger av en dimensjonal diagnostikk. Mange av oss har sett med uro på den overdiagnostisering av «normale» atferdsmønstre som er i ferd med å skje, særlig innen amerikansk DSM-diagnostikk. De fleste fagfolk vil også være enige om at en dimensjonal diagnostikk er mer vitenskapelig enn en kategorisk sådan. Men i vanlig psykiatrisk klinisk arbeid er en kategorisk klassifikasjon tross alt enklere å anvende. I kapittel 5, «Psykologi og politisk ideologi», vil forfatteren blant annet «kritisere to overordnede politisk-ideologiske prinsipper eller forutsetninger som faktisk utmeislede sentrale ideologier bygger på, nemlig kollektivisme og individualisme». Her er forfatteren innom både Aristoteles, Thomas Hobbes, David Hume og John Stuart Mill uten at man blir særlig klokere av det. I et kapittel om hatets psykologi er han opptatt av Philip Zimbardos fengselseksperiment, som antydet at de fleste av oss vil oppføre oss som destruktive bødler hvis omstendighetene er til stede. Boken avsluttes med et kapittel om altruisme.
Forfatteren er i forskjellige kapitler innom anti-psykiatere som Thomas Sazs, David Cooper og Ronald Laing, og hjemlige psykologer som Ole Jacob Madsen og Tor-Johan Ekeland og filosofer som Arne Johan Vetlesen og Lars Svendsen som han både støtter og polemiserer mot. Men kritikken er ofte vag, noe som gjør det vanskelig å vite hva forfatteren selv mener. Lange, til dels kompliserte setninger florerer, og de mange skrivefeil irriterer. Jeg tror neppe psykologer og psykiatere, eller psykologistudenter og den «interesserte almenhet» som forfatteren også appellerer til, vil finne boken særlig interessant, dessverre.
