(f. 1965) er medisinsk redaktør i Tidsskriftet og overlege ved Nevrologisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet.
Email: are.brean@legeforeningen.no
Myteknuserne
18.09.2014
Interessant nok er medisinsk redaktør Are Brean ute i et vitenskapsfilosofisk ærend i innledningen til lederen «Myteknuserne» i Tidsskriftet nr 17/2014 (1). Men det glipper. Han skriver at «som leger bekjenner vi oss til et naturvitenskapelig paradigme, der enhver påstand må testes rasjonelt og empirisk før den kan aksepteres som sann». Men den kliniske virkeligheten er «møkkete» skriver han, «gjennomsnittspasienten finnes ikke, symptomer er vanskelige å tolke og behandlingseffekter påvirkes av forhold vi ikke har oversikt over eller kontroll på.»
Dette fortolker jeg som polemisk positivisme (2). Jeg trodde det var blitt enighet om at medisinen har både et natur- og humanvitenskapelig grunnlag. Wulff og Gøtzsche skrev godt om dette på 1990-tallet. Medisinen anvender både naturvitenskapelig og humanistisk tenkning. Disse to forfatterne nevner «den empatisk-hermeneutiske» og «den etiske komponent» som sentrale for kliniske beslutninger (3). Og i klinikken befinner den partikulære pasienten seg, det mest reelle av alt i helsetjenesten.
Positivismen ble overvunnet i vitenskapsfilosofien for flere tiår siden (4). Det er på tide at vi leger kommer etter.
Litteratur
1. Brean A. Myteknuserne. Tidsskr Nor Lægeforen; 134: 1633.
2. Positivisme. I: Lübcke, P (red). Politikens filosofileksikon. København, Politikens forlag; 2010: 571.
3. Wulff HR, Gøtzsche PC. Rationel klinik : evidensbaserede diagnostiske og terapeutiske beslutninger. 4.utg. København, Munksgaard; 1997.
4. Schurz G. Philosophy of Science. A Unified Approach. New York: Routledge; 2014.
24.09.2014
A. Brean svarer:
Hans Magnus Solli har lest min nylige lederartikkel om å knuse grunnløse myter. Han påpeker at jeg også bør omtale at medisinen har et humanvitenskapelig perspektiv. Det er et viktig og fortjenstfullt perspektiv. Når han skriver at jeg er «ute i et vitenskapsfilosofisk ærend» må jeg imidlertid få protestere. Jeg forsøker heller å påpeke det rent praktiske gapet mellom hva vi faktisk vet at vi vet (dvs de innsikter den naturvitenskapelige metode kan gi oss) og de hundrevis av beslutninger vi klinikere daglig må ta. Dette gapet snakkes det sjelden om. Det er elefanten i det kliniske rommet - mangelen på relevant kunnskap i møte med det Solli kaller «den partikulære pasienten», og troen på at de store randomiserte studier skal kunne gi oss alle svarene vi trenger i dette møtet. For noen fremstår dette kanskje som teoretisk vitenskapsfilosofi. For oss klinikere er det hverdag. Jeg har vært inne på det før (1).
I et slikt perspektiv faller ståstedet Solli tillegger meg - «polemisk positivisme» - på sin egen urimelighet. Ingen som arbeider med det enkelte lidende menneske kan vel avfeie humanvitenskapene som kunnskapsgrunnlag? Behovet for et slikt perspektiv er kanskje den viktigste grunnen til at ingen retningslinjer noen gang vil kunne gi alle svarene vi trenger i møtet med den enkelte pasient. Det å ville grunnløse og skadelige myter til livs bør allikevel all vitenskap ha felles. Det er hverken polemisk eller positivistisk, men simpelthen begrunnet i en av våre fremste plikter: Plikten til å ikke skade.
Litteratur:
1. Brean A. Hva er en medisinsk sannhet? Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133:381.
29.09.2014
Takk til Are Brean for klargjørende utdypninger av lederen «Myteknuserne». Vi er ganske enige når det gjelder forståelse av klinisk praksis. Men jeg skulle ønske at vi leger, Tidsskriftet inkludert, i større grad også kunne bruke vitenskapsfilosofi som faglig analyseinstrument. Brean benytter en god metafor, «elefanten i det kliniske rommet», om vanskelighetene med å fortolke generell kunnskap fra for eksempel store randomiserte studier inn i den spesifikke og konkrete pasientens situasjon. Jeg kjenner ingen bedre kommentar til denne metaforen enn noe filosofen Stephen Toulmin skrev: Klinisk praksis viser at den menneskelige fornuft er praktisk så vel som teoretisk, "existential as well as universal; that is, reason is concerned not just with the abstract, but also with flesh and blood issues. […] What, then, is this doctrina or mysterium - this «medical knowledge» - which paradoxically combines within itself pairs of characteristics (practical and theoretical, universal and existential, and so on) that have to be so sharply distinguished and separated in other contexts?» (1). Er det ikke både spennende, og ydmykende, å vite at medisinsk praksis skjuler en av de største vitenskapsfilosofiske «nøtter» som finnes? Skulle ikke vi leger være mer aktive med å utforske den?
Litteratur
1. Toulmin, S. 1993, «Knowledge and Art in the Practice of Medicine: Clinical Judgement and Historical Reconstruction,» in Science, Technology, and the Art of Medicine. European-American Dialogues, C. Delkeskamp-Hayes & M. A. G. Cutter, eds., Kluwer Acad. Publishers, Dordrecht, pp. 231-249.
Kommentarer