Interessant nok er medisinsk redaktør Are Brean ute i et vitenskapsfilosofisk ærend i innledningen til lederen «Myteknuserne» i Tidsskriftet nr 17/2014 (1). Men det glipper. Han skriver at «som leger bekjenner vi oss til et naturvitenskapelig paradigme, der enhver påstand må testes rasjonelt og empirisk før den kan aksepteres som sann». Men den kliniske virkeligheten er «møkkete» skriver han, «gjennomsnittspasienten finnes ikke, symptomer er vanskelige å tolke og behandlingseffekter påvirkes av forhold vi ikke har oversikt over eller kontroll på.»

Dette fortolker jeg som polemisk positivisme (2). Jeg trodde det var blitt enighet om at medisinen har både et natur- og humanvitenskapelig grunnlag. Wulff og Gøtzsche skrev godt om dette på 1990-tallet. Medisinen anvender både naturvitenskapelig og humanistisk tenkning. Disse to forfatterne nevner «den empatisk-hermeneutiske» og «den etiske komponent» som sentrale for kliniske beslutninger (3). Og i klinikken befinner den partikulære pasienten seg, det mest reelle av alt i helsetjenesten.

Positivismen ble overvunnet i vitenskapsfilosofien for flere tiår siden (4). Det er på tide at vi leger kommer etter.

Litteratur

1. Brean A. Myteknuserne. Tidsskr Nor Lægeforen; 134: 1633.

2. Positivisme. I: Lübcke, P (red). Politikens filosofileksikon. København, Politikens forlag; 2010: 571.

3. Wulff HR, Gøtzsche PC. Rationel klinik : evidensbaserede diagnostiske og terapeutiske beslutninger. 4.utg. København, Munksgaard; 1997.

4. Schurz G. Philosophy of Science. A Unified Approach. New York: Routledge; 2014.