Madsen, Ole Jacob
«Det er innover vi må gå»
En kulturpsykologisk studie av selvhjelp. 220 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2014. Pris NOK 299
ISBN 978-82-15-02182-9
Forfatteren, som har psykologisk og filosofisk utdanning, gir i denne boken et kulturanalytisk bidrag til å belyse et sterkt individorientert fenomen: selvhjelp – et fenomen som er mer utbredt og populært enn noensinne (207 000 unike treff i amazon.com). Helse- og omsorgsdepartementet har til og med laget en Nasjonal plan for selvhjelp (2004). Og hvem er ikke enig i at det beste er at vi er vår egen helseminister og hjelper oss selv?
Problemet er at hvis selvhjelpslitteraturen og -kursene hadde hatt den effekt de lover, ville psykiske lidelser, rusproblemer, røykeavhengighet, overvekt, stressete ledere og arbeidstakere osv. for lengst nærmest vært en saga blott. Forfatteren undersøker derfor om selvhjelp, utover det å muligens være virkningsløs eller å gi subjektet forskjellige oppskrifter på å være seg selv, også kan ha samfunnsmessige uheldige sider. De viktigste selvhjelpsområdene i Norge er for tiden nevrolingvistisk programmering, kognitiv selvhjelp, mindfulness, selvledelse, selvfølelses- og selvkontrollstyrking. Det er disse områdenes historie, teori og eventuelt empirisk påvist effekt (svak eller ingen!) som vurderes. Sammenfattende finner forfatteren bl.a. at selvhjelpslitteraturens fortelling om at verden utenfor oss er kaotisk og i forfall, og at det bare er en verden inni oss selv som er ekte og sann, formidler et menneske- og samfunnssyn som kan lede til at individet forskanser seg og gir opp å prøve å påvirke sin egen livssituasjon eller globale forhold som miljøforurensning. Når alle helse- og livsproblemer kan og bør fjernes av individet selv, blir det umoralsk å ikke gjøre det. Hvis slike selvhjelpsmetoder tilbys arbeidstakere, som for eksempel leger, er resultatet at disse skal tåle enda mer av utålelige arbeidsforhold, i stedet for å forlange grunnleggende forandringer.
Det er en interessant lesning fordi forfatteren spenner ganske vidt og gir en grundig innføring i selvhjelpsmentalitetens historie og alle dens teoretiske og praktiske krumspring for å få oss på kroken. Tanken på «keiserens nye klær» er ikke langt borte. Svakheten ved selvhjelpslitteraturen, og denne boken, er en mangelfull kvalitativ forskning i forhold til brukerne, og studier som identifiserer kjennetegnene ved de personene som faktisk klarer å endre sitt liv ved hjelp av slike kurs eller bøker. Hele placebofenomenet er heller ikke berørt, til tross for at for eksempel opptil 70 % av lett og moderat depressive pasienter blir bra med placebo. Disse svakhetene ved selvhjelpens kunnskapsgrunnlag reiser til fulle spørsmålet om myndighetenes store økonomiske satsing på selvhjelp har det nødvendige empiriske belegg. Har du selv eller dine pasienter tenkt å bruke penger på slik form for selvhjelp, bør du unne deg den selvhjelpen det er å lese denne boken først.
