Denne artikkelen om sammenhengen mellom selvmord og psykiske lidelser plasserte et viktig tema på dagsordenen (1). Det er trolig altfor lettvint å bortforklare selvmord som et resultat av psykisk lidelse i tilfeller der det finnes en mulig sammenheng.
Jeg forstår ikke helt innvendingene kronikken har mot den biomedisinske modellen som sådan. Jeg trodde vi hadde beveget oss mot George Engel sin biopsykososiale modell fra 1977 for lenge siden (2). Hvor er alle psykiaterne som er uenig med artikkelforfatterne der de hevder: «I det selvmordsforebyggende arbeidet er det på høy tid å fokusere mer på kompleksiteten som alltid ligger bak et selvmord.»? Jeg tror det er lettere å appellere til å tenke komplekst, enn å faktisk håndtere et problem slikt.
Kommentaren Uldal har skrevet til denne kronikken bærer det samme preget (3). Elven som renner er sikkert en flott analogi, men hvis vi først skal understreke kompleksiteten bak det hele, så holder det trolig ikke med slike forenklinger. Det er altfor lett å kritisere behandlingen av psykiatriske lidelser når vår forståelse og metodikk er så begrenset som den er. Jeg synes verken Uldal eller kronikken bringer så mye nytt til vår forståelse eller metode. Uldal henviser til neurotapping, Eye Movement Desensitization and Reprocessing (EMDR), tankefeltterapi (TFT) og Emotional Freedom Techniques (EFT) som behandlingsformer med «gode resultater». For meg ser det ikke ut til at disse metodene skiller seg stort fra de mer tradisjonelle metodene (4), og for enkelte er de sannsynligvis dårligere (5). Dette gjelder spesielt TFT og EFT, der forskningen som støtter denne metoden har seriøse metodiske mangler og er blitt stemplet som pseudovitenskapelig (6, 7). Jeg tror ikke dårlig metodikk eller en new age-variant av akupunktur er veien å gå ved behandling av mennesker med selvmordstanker.
