Narud, Kjersti
Vold mot kvinner
368 s, ill. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2014. Pris NOK 499
ISBN 978-82-02-41877-9
Den foreliggende boken tar mål av seg å være en lærebok om det sosiokulturelle fenomenet Vold mot kvinner slik det fremstår i dagens Norge. Boken er ment for studenter i fag hvor spørsmål og oppgaver knyttet til dette emnet kan tenkes å ha relevans, slik som helse- og sosialfag, pedagogikk, barnevern, sosiologi, demografi, psykologi, jus, politivesen og sjelesorg – og eventuelt flere.
At kvinner i stort omfang utsettes for et helt spektrum av voldelige overgrep og krenkelser er nå godt dokumentert både internasjonalt og i Norge. Fra å være usynlig og sosialt fortiet, eller i en viss forstand akseptert, er krenkelser av kvinners integritet i sine ulike uttrykksformer blitt et anerkjent forskningsfelt, som ikke er ett enkelt fags klare domene. Det igjen skyldes fenomenets sammensatte natur og varierende kontekst, slik at det må belyses fra mange perspektiver for å bli forståelig og – forhåpentlig – håndterbart med tanke på samfunnets respons.
Boken omfatter 21 bidrag fra medisin og helsefag, samfunnsfag, psykologi, jus og teologi. De føyer seg sammen til en fremstilling av særpreget og utfordringene som er knyttet til at kvinner krenkes i stor skala. Gjennom disse kvinnenes krenkelseserfaring berøres deres barn, slik at vold mot kvinner må ses i et transgenerasjonelt perspektiv.
Bidragene omhandler skift i synet på overgrep mot kvinner, juridiske aspekter med henblikk på sivil- og strafferett og juridisk bistand, og refleksjoner rundt fortellinger som muligens er autentiske. Jeg går i så fall ut fra at personene det gjelder, har samtykket. Forfatterne omtaler psykisk vold og «stalking» (systematisk personforfølgelse), den spesielle utsattheten som kjennetegner eldre kvinner, de kulturelle føringene som knytter ære til overgrep, barns erfaringer når deres mor mishandles, menns ulike måter å være voldelige på og innvirkningen av krenkelser på en kvinnes sosiale liv og yrkesaktivitet. I flere kapitler belyser forfatterne hvordan fagpersoner kan bistå, hjelpe, verne og støtte krenkede kvinner som oppsøker dem, eller som flykter til krisesentra.
Det korte stikkordregisteret skulle vært mer omfattende. Spekteret av faglige drøftinger har ført til gjentakelser som burde ha vært redigert. Disse innvendingene er imidlertid underordnet. Problematisk er det derimot at volden stort sett omtales i substantivform, som om den ikke var noe som gjøres mot noen, og noe som erfares av noen.
Språket, forsknings- og avstandspreget, virker mot formålet, som trolig er å belyse levd liv. Enkelte fagstemmer er direkte forstyrrende – de holder liv i uholdbare dikotomier, som «psyken» og «kroppen», og omtaler disse som om de var autonome aktører uten sammenheng med den erfarende, krenkede personen. En slik forståelse synes jeg er uforenlig med at boken skal opplyse fremtidige fagpersoner om hvordan man best møter krenkede kvinner.
