Tate, Peter
Tate, Elizabeth
The doctor’s communication handbook
7. utg. 206 s, ill. London: Radcliffe Publishing, 2014. Pris GBP 30
ISBN 978-1-84619-951-6
Den drevne allmennlegen og læreren Peter Tate kommer i år med en betydelig fornyet utgave av sin populære håndbok i klinisk kommunikasjon, nå med sin psykiaterdatter som medforfatter. At det er sjuende utgave sier sitt om hvordan denne boken er mottatt.
Målgruppen er alle leger, men boken er sterkt preget av primærmedisinsk tankegang. Den er spekket med gjenkjennelige situasjoner, sykdomsbilder, persontyper og hverdagsobservasjoner som også sykehusleger vil like. Forfatterne innleder med bekymringer og forventninger, fortsetter med å beskrive hvordan leger snakker med pasienter, og hvorfor de gjør det slik de gjør det, og fortsetter med en slags typologisering av pasienter, selv om det unike ved den enkelte pasient stadig understrekes. Deretter omtaler de utfall av konsultasjoner og betydningen av følelser. Et sentralt kapittel omhandler studier av egen kommunikasjon, før forfatterne beveger seg til holdninger, nyttige strategier og ferdigheter. Mot slutten utvides perspektivet noe, politiske og etiske utfordringer tas opp, og et personlig kapittel viser historisk utvikling. I siste kapittel behandler de spesielle situasjoner, å gi dårlige nyheter, sinte pasienter og somatiserende pasienter.
Den store styrken er en vittig penn og sterk, jordnær praksisorientering – med mange konkrete og gode eksempler på hvordan man løser ulike kliniske situasjoner. Boken er forholdsvis godt oppdatert faglig. Forfatterne gjør et ganske stort nummer av hvor endret praksis er på grunn av internett, og hvordan dette både kan og må møtes av leger. De legger stor vekt på «de rette tingene» i kommunikasjon, og bare unntaksvis kjenner jeg meg uenig i det som påstås eller foreslås. De stikker heller ikke under stol at å bli bedre til å kommunisere krever målrettet, langsiktig trening, helst med supervisjon eller i det minste kollegagrupper.
Boken er personlig og preget av frustrasjon over hvordan helsetjenesten har utviklet seg. I ganske lange passasjer skriver de mye om utfordringene nå for tiden, med enkelte meget tydelige preferanser, for eksempel at om ikke allmennlegene beskytter sine pasienter mot spesialistmedisinen, kommer det hele til å gå ad undas. Det er slett ikke uinteressant å lese dette, men en del synes å ligge noe på siden av hva som rimeligvis hører hjemme i en håndbok i kommunikasjon. Som leser lever man også greit med longørene fordi det er så mange flotte onelinere som man er nødt til å humre og glede seg over.
Når det er sagt, er jeg kanskje en anelse skuffet over en del pasientkarakteristikker, som er for karikerte etter min oppfatning. I tillegg synes jeg boken kunne vært bedre strukturert. Likevel: Dette er opplagt en av de bedre bøkene på området for leger flest.
