Reisetid og avstand til norske legevakter

Materiale og metode

Resultater

Tabell 1 gir en oversikt over inkluderte og ekskluderte kommuner. Av de 101 kommunene tilknyttet legevaktordninger med vekslende lokalisering hadde 23 gjensidig interkommunalt samarbeid, 43 sentral nattlegevakt og 28 andre ordninger. Sju kommuner hadde flere vekslende lokaliseringer innad, blant disse var Oslo og Bergen med sine bydelslegevakter. Folketallet i de ekskluderte kommunene (legevaktbåt) utgjorde 0,7 % av det totale folketallet i Norge per 1.1. 2011. 73 % av kommunene med 70 % av innbyggerne hadde ett fast legevaktlokale.

Fordelingen av maksimal gjennomsnittlig reiseavstand er gjengitt i figur 1. Maksimal reiseavstand på 5 – 10 km var mest vanlig (75 kommuner). Korteste beregnede maksimale gjennomsnittlige reiseavstand var 0,4 km, mens den lengste var 141 km. Fordelingen av maksimale gjennomsnittlige reisetider er gjengitt i figur 2. 5 – 10 minutter var hyppigste gjennomsnittlige maksimale reisetid (81 kommuner). Korteste reisetid var 1 minutt, den lengste 131 minutter.

Figur 1  Histogram som viser fordelingen av maksimal gjennomsnittlig reiseavstand for inkluderte kommuner. Intervaller på 5 km (N = 417)

Figur 2  Histogram som viser fordelingen av maksimal gjennomsnittlig reisetid for inkluderte kommuner. Intervaller på 5 minutter (N = 417)

Tabell 2 viser median maksimal reisetid og -avstand med 10- og 90-prosentiler for alle inkluderte kommuner. Kommunene som tilhører Helseregion Vest hadde de korteste maksimale reisetidene og -avstandene, mens kommunene i Helse Midt-Norge hadde lengst median reisetid og -avstand til legevakten. 10-prosentilen var lavest i Helse Nord, både for maksimal tid og avstand, mens 90-prosentilreisetiden var høyest i helseregionene Nord og Vest.

Tabell 3 viser median gjennomsnittlig avstand og reisetid til legevakt for kommunene som har ett fast legevaktlokale. Median gjennomsnittlig reisetid og -avstand for kommuner med fast legevaktlokale var kortest i helseregion Nord og lengst i Helse Midt-Norge. For kommuner med fast legevaktlokale (n = 316) var median gjennomsnittlig reisetid og -avstand lavere enn maksimal gjennomsnittlig reisetid og -avstand med alle inkluderte kommuner (N = 417).

Tabell 4 viser at 238 (57 %) av kommunene hadde mer enn 15 km maksimal gjennomsnittlig reiseavstand. Folketallet i disse kommunene utgjorde 21 % av innbyggerne i landet. 97 kommuner hadde mer enn 40 minutter maksimal reisetid og 40 kommuner hadde mer enn 60 minutter maksimal reisetid. Innbyggertallet i disse kommunene utgjorde henholdsvis 5 % og 2 %. Det var størst andel av befolkningen i kommuner i helseregion Nord og lavest andel i Helse Sør-Øst som hadde mer enn en times maksimal reisetid til legevakt. Tabell 5 viser at 33 085 innbyggere, eller under 1 % av innbyggere i kommuner med ett fast legevaktlokale, hadde mer enn en times reisetid til nærmeste legevaktlokale.

I tabell 6 vises reisetid/avstand i kommuner med ulike typer vekslende legevaktlokalisering. Median maksimal gjennomsnittlig reisetid og -avstand var størst i kommuner med sentral nattlegevaktordning og minst i kommuner som har flere vekslende legevaktlokaliseringer innad.

I alt åtte kommuner hadde innbyggertall og reisetid som medførte at bakvaktordning burde vurderes ifølge handlingsplanen (e-tab 7, e-tab 8). To av disse tilfredsstilte begge kriterier for bakvakt. En av de åtte kommunene hadde ett fast legevaktlokale. Fem kommuner hadde mer enn 40 minutters reisetid og over 8 000 innbyggere, og fem hadde mer enn 60 minutters reisetid og mer enn 4 000 innbyggere.

Innbyggertallet i kommunene som ble omfattet av foreslåtte anbefalinger for bakvakt var 70 422, eller 1,4 % av befolkningen i Norge. 89 kommuner med 191 025 innbyggere hadde maksimal reisetid på over 40 minutter, men for lavt innbyggertall til å bli omfattet av handlingsplanens anbefaling om bakvakt. Av disse hadde 50 kommuner med 102 009 innbyggere (2,1 % av befolkningen) ett fast legevaktlokale.

Diskusjon

Denne studien viser at median maksimal reisetid til legevakt i norske kommuner i 2011 var 22 minutter og median maksimal reiseavstand 19 km. 23 % av kommunene, med 5 % av innbyggerne, hadde mer enn 40 minutter median maksimal gjennomsnittlig reisetid, og 10 % av kommunene, med 2 % av innbyggerne, hadde mer enn 60 minutter median maksimal gjennomsnittlig reisetid. Av kommunene som deltar i legevaktordninger med ett fast lokale, var median gjennomsnittlig reisetid 16 minutter og median gjennomsnittlig reiseavstand 13 km. 47 % av disse kommunene, med 17 % av innbyggerne, hadde mer enn 15 km reisevei, det vil si avstander som ifølge tidligere studier (1, 2) er assosiert med lavere legevaktbruk.

Av kommunene med ett fast legevaktlokale er det interessant at median reisetid og -avstand er betydelig lavere i Nord-Norge enn i resten av landet. Dette reflekterer nok at det er mer typisk at bosetningen i nord i større grad er konsentrert rundt kommunesentrene, der legevakten ofte befinner seg.

En styrke ved denne studien et at det har vært mulig å beregne maksimal gjennomsnittlig reisetid og -avstand for hele 417 av 430 kommuner. Disse tallene er særlig interessante i et beredskapsperspektiv og gir et inntrykk av behovet for ekstra beredskap utover standard legevakt, selv om det for en del kommuner bare dreier seg om deler av døgnet. For kommuner med vekslende legevaktlokalisering i flere kommuner er den lengste reiseveien oftest aktuell bare på de tider av døgnet det er lavest aktivitet, siden man har lokal legevakt med kort reisevei på de tidspunkter pågangen er størst.

Innbyggere i kommuner med bare ett legevaktlokale har samme reisevei til enhver tid og vil i større grad kunne brukes til å lage prognoser for befolkningens utnyttelse av legevakten basert på avstand. I kommuner med vekslende legevaktlokalisering i flere kommuner har innbyggerne i mange tilfeller svært kort avstand til legevakten mesteparten av tiden, selv om den maksimale avstanden (f.eks. om natten) er stor. Konsultasjonsraten vil derfor kunne være langt høyere enn det den maksimale gjennomsnittlige reisetiden tilsier. Tallene fra kommuner med fast lokale er noe mindre representative, siden de bare omfatter 73 % av kommunene med 70 % av innbyggerne i Norge.

En svakhet er at legevaktregisteret har vist seg å inneholde flere uriktige opplysninger, selv om informasjonen kommer fra de enkelte legevaktene selv. Til tross for at opplysningene ble kontrollert i tvilstilfeller, kan det ikke utelukkes at uriktige opplysninger om legevaktorganiseringen for enkelte kommuner kan ha kommet med.

Metoden som ble brukt til å beregne avstand har vist seg robust (2), men siden avstandene gjelder kommunenivå, kan det tenkes at analyser med postnummer som enhet ville gitt en mer representativ fremstilling av faktisk gjennomsnittlig reisetid. Vi valgte å la være å utføre analyser på postnummernivå fordi det ikke finnes statistikk over legevaktbruken på hvert enkelt postnummer. Det er også mulig å undersøke avstand til legevakt fra hvert enkelt adressepunkt, men vi hadde ikke ressurser til å hente inn nødvendige opplysninger fra Statistisk sentralbyrå.

Jo større enheter materialet deles opp i, desto mer vil de sentrale områdene dominere. I enkelte kommuner er det bare ett postnummer å beregne avstand fra. Dette kan føre til undervurdering av reisevei siden postkontor og legevakt ofte ligger i nærheten av hverandre.

Fordelingen av reisetid tilsvarer reiseavstand, med noe høyreforskyvning av kurven. Noe av dette skyldes kommuner hvor ferge gjør at reisen tar lengre tid enn kjøreavstanden i kilometer skulle tilsi, og det at gjennomsnittshastigheten med bil er lav ved korte avstander. Vi anser den valgte grensen på 15 km som relevant, men den er i og for seg arbitrær. En riktigere grense ville trolig ha vært 12,5 km, som er den minste avstanden hvor vi ved å se på konfidensintervallene for regresjonen i en tidligere artikkel (1) først så en statistisk signifikant reduksjon av kontaktraten.

Det er ikke gjort tilsvarende oppsummeringer av avstand til legevakt i Norge. Internasjonalt er det få eksempler på legevaktordninger tilsvarende den norske, og sammenliknbare studier fra andre land finnes så vidt vi vet ikke. Region Syddanmark opererer med et servicemål om at avstanden til nærmeste konsultasjonssted i legevakt skal være under 30 km, men litt større i visse områder og om natten (8). I Norge ville 137 kommuner med ca. 400 000 innbyggere i 2011 ikke tilfredsstille et krav om 30 km maksimal gjennomsnittlig reiseavstand.

Svenske myndigheter har gjort en kartlegging av avstand til «vårdcentralerna», som til en viss grad er sammenliknbare med norsk legevakt på dagtid. Den viser at 6 739 personer, eller 0,073 % av befolkningen, i 2012 hadde mer enn 40 minutter reisetid til nærmeste vårdcentral. Det var størst andel i Norrbotten, hvor dette gjaldt 0,9 %. For 81 % av befolkningen var det under fem minutter ekstra bilkjøring til nest nærmeste vårdcentral (9).

Heldigvis er det få som har svært lang vei (> 60 min reisetid) til legevakt, likevel gjelder dette sannsynligvis flere personer enn det tabellene fra denne studien viser. I utkantene av kommuner med stor geografisk utstrekning er det mange innbyggere som har mer enn 40 minutter eller 60 minutter å reise til legevakten, selv om det beregnede gjennomsnittet for kommunen er langt lavere.

Ved fremtidige reformer av kommune- og legevaktstruktur – med stadig større enheter – er det økende fare for å overse innbyggerne i utkantene, fordi de vil bidra stadig mindre til det beregnede gjennomsnittet, selv om det absolutte antall personer er uforandret. Man bør derfor være forsiktig med å ta beslutninger som gjelder innbyggerne i utkanten basert på aggregerte data for hele kommunen eller legevaktdistriktet.

Funnene her viser at dersom man tar utgangspunkt i befolkningskriteriene for bakvakt i Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisins forslag til handlingsplan på kommunenivå (4), er det få innbyggere som omfattes. Anvendt på kommunenivå ser det ut til at anbefalingene er lite egnet og lite hensiktsmessige.

Nesten 200 000 personer bor i kommuner med så lang maksimal gjennomsnittlig reisetid at de omfattes av avstandskriteriene i foreslåtte anbefalinger for bakvakt, men med for lavt innbyggertall til å bli omfattet av folketallskriteriene. Når man i tillegg vet at mange innbyggere har lang reisevei, selv om kommunens gjennomsnittlige reisevei er lavere enn de angitte grensene, må man anta at flere hundre tusen innbyggere har en reisevei på over 40 minutter. Disse vil risikere å bli stående uten akseptabel primærmedisinsk akuttberedskap dersom kommunene slavisk følger handlingsplanens foreslåtte anbefalinger for bakvakt.

Det er en svakhet ved denne studien at vi har vurdert hvor stor andel av befolkningen som omfattes av anbefalingene ut fra kommunestrukturen i 2011, ikke ut fra faktiske befolkningsmasser uavhengig av kommunegrensene, slik anbefalingene i forslag til handlingsplan faktisk legger opp til (4). For eksempel kan to eller flere nabokommuner som ligger langt unna legevaktlokalet ha en samlet befolkning som overstiger grensene i anbefalingene, og det kan tenkes befolkningskonsentrasjoner innad i en kommune som kunne omfattes av anbefalingene uten at det gjelder kommunen samlet sett.

Vi mener likevel at resultatene som er presentert her, kan tyde på at de foreslåtte anbefalingene omfatter en for liten andel av befolkningen, og at det kan være hensiktsmessig å fjerne eller lempe på grensene for befolkningskriteriene. Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin har til regjeringens akuttutvalg foreslått et servicekrav om at minst 90 % av innbyggerne i et legevaktdistrikt skal ha under 40 minutters reisevei til legevakt (10).

En ny kommunestruktur med mange færre og mye større kommuner vil gi ytterligere utfordringer om det er kommunen som danner analyseenheten, og enda mer om flere slike store kommuner går sammen i interkommunale legevaktdistrikter. En fremtidsrettet plan for hva som er akseptabel reisetid og anbefalte grenser for når det bør organiseres bakvaktordninger, bør også i fremtiden ta utgangspunkt i faktiske befolkningskonsentrasjoner og avstander til den stasjonære legevakten, uavhengig av nåværende og fremtidige kommunegrenser. Bakvaktordninger kan for eksempel organiseres gjennom avtale med fastlegekontorer i de ytre delene av legevaktdistriktet.

Konklusjon

I over halvparten av kommunene har innbyggerne så lang reisevei at det kan bety lavere aktivitet på legevakten enn forventet. Og i mange kommuner er det så store avstander og så lang reisetid at bakvakt bør vurderes, selv om innbyggertallet er lavt. Foreslåtte anbefalinger om bakvakt bør justeres for å sikre flest mulig god primærmedisinsk beredskap.