Brunborg blander feilaktig ekvidistant datofastsettelse av myndighetene for utjevningsformål med sifferpreferanse. Analysen gir signifikante resultater for etniske nordmenn, vestlige innvandrere og ikke-vestlige innvandrere. Det er kun de ekstremt signifikante resultatene for ikke-vestlige innvandrere jeg i artikkelen sier skyldes datofastsetting av myndighetene.
Når det gjelder datofastsetting påvirket av sifferpreferanse av personer selv eller deres nærstående, så er det ofte kulturelt bestemt. Bursdagen til Jesus er mye brukt, både av de som får julegavene den 24. og 25. desember (1). Tallet 3 viser seg å være en gjenganger hos psykiatriske pasienter (2). Tallet 1 og 7 er også ofte valgt som førstesiffer for store tall (3). Dette er interessant i seg selv, men bidrar lite til å forstå mine funn. Årsaken er at datofastsetting av personer selv eller nærstående for etniske nordmenn utgjør en meget liten andel av antall fødselsdatoer. Vi bør altså «se skogen for bare trær».
Siden resultatene for etniske nordmenn var såpass signifikante, fant jeg det lite interessant å se på perioden etter effektiviseringen av folkeregisteret. Årsaken var at feilregistrering og sifferpreferanser grunnet fødsler uten assistanse av sykehus eller jordmødre etter 1965 ikke er i nærheten av et slikt omfang som er nødvendig for å redusere Z-verdiene tilstrekkelig.
Nå har jeg likevel testet hele perioden etter 1965 og delperioder opp mot 2012. Det finnes fortsatt sterk signifikans. Brunborg glemmer i sin konklusjon at det også er signifikante resultater lenge før både innvandringen og opprettelsen av DSF. Det jeg i artikkelen peker på som hovedforklaring til signifikant testresultat er ikke datofastsetting, men Benfords lov.
