Hustad, Jon
Farvel Norge
Velferdsstatens fremtidige kollaps. 204 s. Oslo: Dreyers Forlag, 2013. Pris NOK 262
ISBN 978-82-8265-081-6
Journalist Jon Hustad svarer et tydelig «ja» på spørsmålet i overskriften: Dersom utviklingen fortsetter som nå, vil velferdsstaten kollapse under sin egen vekt i løpet av 20 – 30 år, og ingen oljeformue kan berge den. Konkursen vil bli smertefull for alle, men spesielt de svakeste. Derfor, skriver Hustad, må man gjøre noe mens det ennå er tid. Han er hard i sin dom over politikerne: De vet hvilken vei det bærer, men har ikke vilje eller mot til å foreta nødvendige omlegginger.
Forfatteren konsentrerer seg om fire problemområder: utgiftene i helse- og omsorgssektoren og den forventede økningen når antallet eldre stiger, svart økonomi og, ifølge Hustad, fiktiv fattigdom, trygdeutgiftene og det stadig økende antall mennesker utenfor arbeidslivet og kostnadene knyttet til innvandring fra både europeiske land og den tredje verden. Innenfor alle disse områdene sjonglerer forfatteren med sosialøkonomiske størrelser så man nesten blir svimmel. Jeg er ikke kompetent til å vurdere fagligheten, men det hele virker godt underbygget. Størst inntrykk gjør kanskje de enkleste regnestykkene: Hustad skriver for eksempel at det i 1967 var 97 000 uføretrygdede i Norge, mens det nå er 476 000. Hvert år øker antallet med ca. 30 000, noe som tilsvarer et halvt fødselskull. Forfatteren fastslår at dette ikke er økonomisk bærekraftig på lang sikt. Det er vanskelig å være uenig med ham.
Hustad er usentimental i sine slutninger, uten tendenser til politisk korrekthet: «Det lønner seg å motta trygd og samtidig jobbe svart.» Og han er provoserende i sine politiske anbefalinger: Staten må instruere leger i å ta portvokteroppgaven på alvor. Sykepleiere må jobbe annenhver helg. Satsene for uføretrygd må reduseres. Kontanter må avskaffes for å få bukt med svart arbeid. Staten bør si opp EØS-avtalen og begrense innvandringen. For bare å nevne noe.
Det er her, på tiltakssiden, at forfatteren først og fremst vil møte motbør. Hustad tenderer til å bli ensidig: Alt ses gjennom sosialøkonomiens briller. For å hindre uønsket sykmelding og innvandring vil han for eksempel innføre incentiver som gjør det mindre attraktivt, dvs. mer ubehagelig, å motta trygd eller å komme til Norge. Men dette forslaget har som en underliggende premiss at folk alltid innretter seg etter det som er mest lønnsomt for egen del. Størrelser som sosialt ansvar, yrkesstolthet og idealisme forsvinner under radaren. Men kan man redde velferdsstaten utelukkende ved sosialøkonomiske grep? Eller er noe så gammeldags som personlig moral en nødvendig betingelse?
Boken stimulerer til debatt og refleksjon. Jeg anbefaler den varmt til alle som er opptatt av hvilke velferdsordninger som i fremtiden vil danne rammen om vår fagutøvelse.
