Lillevik, Ole Greger
Øien, Lisa
Miljøterapeutisk arbeid i møte med vold og aggresjon
187 s, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2014. Pris NOK 295
ISBN 978-82-05-46393-6
Forfatterne er begge sykepleiere og høyskolelektorer ved Høgskolen i Narvik, og begge har forskningserfaring, blant annet med det emnet boken omfatter. I dette arbeidet er det med kvalitativ metodikk gjort intervjuer med ansatte som i sitt arbeidsmiljø var ansett å ha gode evner til å avverge utagering i miljøterapeutiske sammenhenger.
Bokens målgruppe er ikke spesifikt angitt, men den er ment å «gi kunnskap om hvordan både den enkelte miljøterapeut og strukturelle faktorer kan virke dempende eller triggende i konfliktsituasjoner». Den er bygd opp i seks ryddige kapitler med klart og godt språk. Disse har stikkord som «makt, tvang, avmakt, motmakt og vold», «risiko- og beskyttelsesfaktorer og risikovurderinger», «miljøterapi, anerkjennelse og bemyndigelse», «miljøterapeutisk tilnærming», «miljøterapeutens personlige kompetanse» og «oppfølging og etterarbeid etter vold». Hovedfokus i boken er håndtering av vold og utagering. Her understreker forfatterne at det ikke bare er utøverens tilstand og vedkommendes bidrag til utagering som er avgjørende for forløpet, men i minst like stor grad situasjonen, altså de såkalt kontekstuelle faktorene. Disse er i forskning og praksis etter hvert blitt regnet som mye viktigere enn for endel tiår siden. Når det gjelder miljøterapien, pekes det på hvordan en del ansatte har naturlige evner til å nedtone situasjonene før det blir utagering, eller til å takle disse med minst mulig negative konsekvenser. En slik evne kan også delvis læres, og dette bør være en viktig del av løpende opplæring og miljøbygging. Det legges stor vekt på å redusere pasientens/klientens opplevde følelse av avmakt og nedvurdering, noe som går igjen i mange praktiske vignetter fra hendelser i miljøene.
Når det gjelder kapittel 2 om risikovurderinger, savner anmelderen noe mer omtale av moderne risikovurderingers oppbygning, bruk, pluss og minus. Dette gjelder både internasjonale og norske bidrag. Det ville vært nyttig med en viss slik utbygging av dette kapitlet, selv om håndteringen i miljøterapeutisk sammenheng nok er den viktigste komponenten.
