Takk for en interessant oppsummering av en originalartikkel fra BMJ (1, 2). At korreksjon av visus ved myopi hos skolebarn gir bedre prestasjoner er ikke noe nytt, og det er heller ikke overraskende at barn presterer bedre når de faktisk kan se hva som skrives, tegnes og vises på skolen. Budskapet til studien må vel heller tolkes politisk. Men hva betyr disse funnene for Vest-Europa og Norge?
Er det ikke i utgangspunktet foreldrenes ansvar å møte barnets nokså grunnleggende behov, i hvert fall når det gjelder så enkle hjelpemidler som briller? Skal man virkelig overføre dette ansvaret til staten, og dermed til skattebetaleren, slik professor Anna Midelfart fra NTNU foreslår i sin kommentar til studien?
Hvis foreldrene i rike vestlige land velger ikke å bruke penger på briller til barnet sitt, til tross for at problemet er kjent, kan man heller lure på om det foreligger et omsorgsproblem. Det er imidlertid ikke alltid lett for foreldrene å finne ut om barnet har et synsproblem, og her bidrar det offentlige helsevesenet med f.eks. gratis synstest. Ifølge veilederen til Forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten fra helsedirektoratet i 2004, anbefales det en synstest for alle barn ved fire års alder (3). I tillegg får foreldrene et informasjonsskriv om mulig utvikling av myopi i skolealderen fra femte leveår. Mange optikere tilbyr også gratis, uforpliktende synstest.
Jeg synes også at studien virker etisk tvilsom. Barna med kjent, signifikant myopi som fikk brilleseddel uten mulighet for refusjon, og foreldre som har valgt å ikke kjøpe briller, har altså sittet i klassen med dårlig syn, og naturlig nok prestert verre (2). Selv om man visste om tilstanden, har man ikke satt i gang tiltak som f.eks. skriftlig informasjon til foreldrene, evt innkalling til foreldremøte, i verste fall barnevern. Dette har medført en helt unødvendig ulempe for disse muligens ikke helt frivillige, og dessuten umyndige, «studiedeltakerne». Med denne bakgrunnen må man spørre seg hva som skal være den vitenskapelige verdien av denne studien for Norge. Dette mener jeg nok heller er enda et eksempel på hvordan forsking brukes til å lansere politiske budskap.
