I denne kronikken bruker forfatterne begrepet «subjektive lidelser» (1). Jeg mener dette er et farlig begrep i medisinen. Man står i fare for å overse viktige sykdommer fordi man allerede har skapt seg en forklaringsmodell som låser pasienten i et teoretisk modellsystem det kan være vanskelig å komme ut av. Hvor mange lidelser har ikke med tiden vist seg å ha biologiske forklaringer bare man leter nøye nok? Og hvem ville ansett slike modeller like relevante ved behandling av mer anerkjente sykdommer som kreft eller MS?
Ved å kalle dette integrert forståelse, gir forfatterne inntrykk av at man har tatt alle forhold i betraktning, mens det motsatte ofte er tilfellet. Sykdommen myalgisk encephalomyelitis (ME) er et godt eksempel på en ofte misforstått eller «subjektiv» lidelse, der mange velger å bruke psykosomatiske forklaringsmodeller til tross for at kunnskapsmengden om sykdommens biologiske basis egentlig er stor (2). Dette oppfatter jeg som en form for hersketeknikk som sjelden tjener pasienten, men derimot gir legen, helsevesenet og ikke minst de økonomiske aktører i samfunnet et overtak på en lidende pasientgruppe. Som man tidligere nylig har vært inne på i Tidsskriftet (3), er medisinen full av myter. Jeg tror dessverre ikke at fokusering på mestringsstrategier for å intervenere i de postulerte vedlikeholdsfaktorer for subjektiv lidelse vil bidra til økt forståelse av kompliserte biologiske tilstander, og derfor heller ikke vil bidra til å avlive noen medisinske myter. Snarere tvert imot.
