I denne artikkelen argumenterer Finckenhagen og medarbeidere for betydningen av legemiddelgjennomgang (LMG) i klinisk praksis (1). De tar utgangspunkt i en liste over 14 «signallegemidler» som Statens legemiddelverk har utarbeidet, og presenterer LMG for en kvinnelig pasient i 80-årene. Vi deler forfatternes intensjoner om å styrke og systematisere arbeidet for optimal legemiddelbruk hos eldre pasienter. Imidlertid er vi kritiske til at LMG kan oppfattes som en teknisk «Quick fix».
Enten man bruker veldokumenterte verktøy slik som STOPP og START (2), eller en svært avkortet liste med «signallegemidler» (3), bør dette ikke skygge for individuell tilpassing av medikasjonen for den enkelte pasient. Pasienten må involveres når det gjelder planlegging og endringer i medisineringen og i oppfølgingen etter gjennomgang av legemidlene.
Vi har noen spørsmål til kasuistikken som er brukt i artikkelen som illustrerer dette: Simvastatin opprettholdes til tross for nylig gjennomgått håndleddsbrudd og usikker effekt i høy alder (4). Alendronat blir opprettholdt i hennes legemiddelliste. I hvor mange år har hun brukt bifosfonat? Bør hun ikke få kalsium og vitamin D også, eller istedenfor? Diazepam og zopiklon blir erstattet med oksazepam til kvelden. Alle benzodiazepiner er assosiert med økt risiko for hoftebrudd (5). Hydroklortiazid 25 mg blir seponert pga tendens til hypokalemi. Har hun hypokalemi? Er det ikke mer nærliggende å redusere dosen og opprettholde en medikasjon med godt dokumentert effekt på benkvalitet og harde endepunkter (6, 7)?
Legemiddelgjennomgang er et fagfelt der forskningsbasert kunnskap implementeres i klinisk praksis. Legens hovedanliggende bør imidlertid være å skreddersy behandlingen til den enkelte pasient på grunnlag av samvittighetsfull utredning, dialog og monitorering. Hvis det er det farmakologiske «blikket» som blir dominerende, er vi som klinikere redde for at dette kan bli en enøyd øvelse med tvilsom nytteverdi for pasienter.
