Jørgen Bramness’ kronikk om cannabis var interessant lesning (1), men behovet for at vi også her i Norge må prioritere mer forskning for at vi med større sikkerhet og kompetanse skal kunne ta i bruk cannabis som medisin, er oversett. Samtidig fremstår det for meg som om kulturelt betingede antakelser kanskje overskygger objektiviteten i enkelte påstander.

Det er lite som tilsier at cannabis i seg selv gir nevneverdig nedsatt helse eller økt risiko for sykdom hos brukeren. Det dokumenterte skadeomfanget er langt mindre enn de forbundet med lovlige rusmidler og medisiner med utstrakt bruk i samfunnet vårt, som f.eks alkohol, opiater eller benzodiazepiner (2). Moderne alternativer til røyking av cannabis, som spiselig ekstrakt og fordamping, reduserer også skadepotensialet. En studie har vist at kombinasjonen av opiater og fordampet cannabis kan redusere smerte hos kroniske smertepasienter (3). Kombinasjonen kan gi pasienten redusert opiatbehov og dermed færre bivirkninger.

Jeg mener det kulturelle stigmaet rundt denne planten har fått mange lekmenn, helsepersonell og til og med forskere til å overføre aspekter av sykdomsbildet til individer som medisinerer/ruser seg på cannabis over på virkestoffet, uten noe medisinsk/farmakologisk grunnlag (4). Det er på tide at diskusjonen angående både medisinsk bruk og rekreasjonsbruk av cannabis kommer seg forbi fordommer som fortsatt preger den offentlige debatten, når fordommene i stadig økende forstand kan anses å være motbevist av den kumulative kunnskaps- og erfaringsbaserte litteraturen som er tilgjengelig i dag (5).

Jeg synes mye tyder på at stigmatisering, internerte misoppfatninger om psykofarmakologien og frykt for straff ved bruk av illegale rusmidler har en større innvirkning på individets psykiske helse enn rusmiddelet i seg selv. Et praktisk eksempel på skadevirkningen av forbudspolitikken i Norge er den medisinske bruken av morfin og ritalin, kontra ulovlig heroin og amfetamin, hvor skadevirkningene i større grad er til stede når produktet ikke er kvalitetssikret og titrering skjer ved risikabelt brukerutstyr og produkt med ukjent potens. Ved daglig bruk er den økonomiske belastningen i seg selv enorm.

Angående legaliteten til rusmidler, fra cannabis til opiater, er det fortvilende å se ordet «frislipp» i kontekst av legalisering/dekriminalisering. Det virker som om mange enda ikke vil innse at kriminalisering er det ultimate frislipp, på tross av den enorme svarte økonomien som omsetter ulovlige rusmidler for milliarder. Det er global tilgjengelighet i bygd og by av alle mulige mer eller mindre helseskadelige rusmidler uten restriksjoner for barn og ungdom. Udeklarerte produkter øker skadeomfanget av omtrent alle typer rusbruk, og fører til økt risiko sammenlignet med bruk av rusmidler med kjent styrke og renhet. Analyser av kloakken tyder på at forbudspolitikken ikke avskrekker (6), på tross av det mange vil klassifisere som umenneskelige høye strafferammer. Oftest rammer lovverket fattige og problematiske brukere, som med fordel kunne blitt møtt med økonomisk, medisinsk og psykiatrisk hjelp fremfor moralistiske sanksjoner som bøter og fengselsstraff.

Litteratur

1) Bramness J G. Cannabis som medisin. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:252 – 3

2) Nutt DJ, King LA, Phillips LD. Drug harms in the UK: a multicriteria decision analysis. Lancet 2010; 376: 1558–65

3) Abrams D I, Couey P, ShadeS B et al. Cannabinoid–Opioid Interaction in Chronic Pain. Clinical Pharmacology & Therapeutics, 90: 844–851.

4) DeRosse P, Kaplan A, Burdick KE et al. Cannabis Use Disorders in Schizophrenia: Effects on Cognition and Symptoms. Schizophrenia research 2010;120(1-3):95-100.

5) The Drug Policy Alliance. 10 facts about marijuana. http://www.drugpolicy.org/drug-facts/10-facts-about-marijuana (23.02.15)

6) Thomas KV, Bijlsma L, Castiglioni S et al. Comparing illicit drug use in 19 European cities through sewage analysis. Science of The Total Environment, Volume 432, Issue null, Pages 432-439