Bauer, Georg F.
Hämmig, Oliver
Bridging occupational, organizational and public health
A transdisciplinary approach. 249 s, tab, ill. Heidelberg: Springer, 2014. Pris EUR 150
ISBN 978-94-007-5639-7
Denne boken er et prisverdig forsøk på å knytte sammen de tre fagområdene i tittelen. Artiklene er skrevet av et snes forskjellige forfattere som alle programmatisk vektlegger positive perspektiver fremfor problemer.
Artiklene er leservennlig redigert, med et innledende sammendrag og en avslutning som diskuterer og konkluderer. Det gjør det lettere å finne frem blant begrepene og modellene: social capital, human resources, empowerment, job-demands-ressources. Slike ord er det mange av. Men de blir diskutert og problematisert, ofte med historikk og referanser til hvordan andre har brukt dem. Det som kunne blitt en irriterende oppramsing av «buzzwords», er i stedet blitt interessant lesning.
Helsefremmende og helseskadelige forhold i arbeidslivet, på individnivå og på organisasjonsnivå, påvirker folkehelsen i stor grad. Likevel håndteres ikke arbeidshelse av helsedepartementet, verken i Norge eller i andre land. Det er smått med helsefaglig kompetanse hos dem som styrer. Både folkehelse og arbeidshelse gjelder stort sett de samme enkeltindividene. De som har arbeid, søker arbeid eller har hatt arbeid – og de som skal forsørges av foreldres eller andres arbeid. Men det er bare pasientbehandlerne, særlig primærlegene, som ser helheten. Ingen behøver å fortelle dem at pasientens «biopsykososiale kontekst» (for å låne et begrep fra boken) er viktig. Men de har oftest verken tid eller myndighet til å påvirke neste nivå: organisasjonen (bedriften), eller enda fjernere: folkehelsemyndighetene.
Hva skal legen gjøre med bygningsarbeideren som har ryggvondt og kommer for å få sykmelding? Hvis arbeidsgiver (organisasjonen) sier at det ikke finnes arbeid for pasienten før han er fullt ut frisk, er det kanskje ikke så rart om pasienten konkluderer med at han ikke er arbeidsfør – og etter hvert mister motet. Boken refererer en studie av pasienter med muskel- og skjelettlidelser, rekruttert fra allmennpraksis. De to sterkeste prediktorene for dårlig prognose var arbeidsløshet og smerteintensitet. Nivåene møtes i pasientens prognose: arbeidslivspolitikk og klinikk. Når myndighetene (Nav) krever at pasienter med arbeidsrelatert diagnose skal si opp jobben etter tre måneder for å få sykepenger noen uker til («friskmelding til formidling»), er det kanskje ikke så bra for prognosen.
Bokens budskap er at fagområdene henger sammen, og at folkehelsearbeidet må inkludere arbeidshelse og organisasjonshelse for å lykkes. Selv om det ikke er problemfritt.
