Efron, Noah J.
A chosen calling
Jews in science in the twentieth century. 149 s. Baltimore, MD: The Johns Hopkins University Press, 2014. Pris USD 27
ISBN 978-1-4214-1381-5
Jøder har gjennom tidene bidratt sterkt til intellektuelt og vitenskapelig liv i Europa. Den norskamerikanske sosiologen Torstein Veblen (1857 – 1929) publiserte i 1919 en artikkel der han diskuterte årsaken (1). Han har ikke vært den siste som har søkt en forklaring. Det er ikke overraskende, for tallenes tale er overveldende. Utviklingen har vært mer dramatisk enn Veblen kunne forutsagt. Av nobelpristakerne i medisin i perioden 1901 – 2014 har totalt 27 % jødisk bakgrunn, og 39 % av dem fra USA. Tilsvarende tall for fysikk er henholdsvis 26 % og 37 %, og for kjemi 21 % og 32 %. De vanligste forklaringene har vært at det enten skyldes genetikk, jøder er spesielt begavet, eller den måten troende jøder læres opp fra barnsbein av.
Mot disse forklaringene stiller Noah Efron, som er forsker og underviser på Bar-Ilan-universitetet i Israel, opp et annet sett hypoteser. Han tar utgangspunkt i den migrasjon som preget det 20. århundrets jøder. Forfatterens eksempler er fra de stedene der denne migrasjonen var mest uttalt, til USA, fra landsbygda i Russland til byer i Sovjetunionen og til Palestina. Efron avviser genetiske hypoteser, og at det er noe spesielt i jødisk opplæring som gir en fordel i naturvitenskapelig arbeid, men mener at jødenes innsats innenfor de teknisk-naturvitenskapelige fag i USA, Sovjet og Palestina først og fremst hadde andre sosiologiske og historiske årsaker. Han argumenterer godt for hvordan disse fagene var like mye et middel som et mål i tilpasningen til storsamfunnet rundt dem. For den enkelte ofte et mål, for gruppen et overordnet middel.
Selv synes jeg kapitlene om jødene i USA og Sovjet er de mest interessante, skildringene av ned- og oppturene begge steder er god og tankevekkende kultur- og vitenskapshistorie. Men også naturvitenskapens plass i det Efron kaller «[the] Zionist imagination and enterprise» gir grunn til ettertanke.
Boken er ikke lettlest. Det skyldes ikke det store noteapparatet, 37 sider til en tekst på 105 sider. Dette gir fin tilleggsinformasjon og kan med fordel leses etter hovedteksten. Efrons språk krever imidlertid stor konsentrasjon, dette er ikke populærhistorie. Av og til må leseren bruke øks for å komme gjennom språk og argumentasjon.
Det er det verdt. Denne spennende og stimulerende boken anbefales til kolleger som er interessert ikke bare i vitenskapshistorie, men også i 1900-tallets kulturhistorie mer generelt.
