Narvesen, Signe K.
La oss snakke om det
Når unge mennesker mister livslysten. 143 s, ill. Kristiansand: Portal forlag, 2014. Pris 249
ISBN 978-82-8314-021-7
Boken er skrevet til unge mennesker som føler at livet er tungt, har selvmordstanker og ikke ser hvordan de kan komme seg ut av vanskene. Den er skrevet for å vise hvordan man på ulike måter kan komme seg videre selv om det føles håpløst i øyeblikket, ved å lese om andres historier og erfaringer, og ikke minst få tips til hva som kan være nyttig.
Forfatteren gir fem unge mennesker, fra 18 til 28 år, en stemme. De skriver hver sin historie om hvordan de har hatt det, og hvordan de har kommet seg ut av vanskene. Deretter vies det plass til tre personer som har erfaring fra frivillige krisetjenester, og til slutt til lederen ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (psykiater og professor dr.med. Lars Mehlum). Avslutningsvis er det en oversikt over ulike hjelpetelefoner/chattetjenester.
Flere har nevnt nettsteder og chattesteder som viktig hjelp. I og med at mange unge nettopp ikke deler sine tanker med andre rundt seg, kan slike nett-/chattesteder være avgjørende for at de tar kontakt.
Forfatterens valg av ressurspersoner synes noe snever. Som barne- og ungdomspsykiater savner jeg fagpersoner innen barne- og ungdomspsykiatrien. Alle «jeg»-personene i boken er nå voksne, men historiene deres refererer til barne- og ungdomstiden. Dr. Mehlum er voksenpsykiater, men ledet nylig en studie der dialektisk atferdsterapi (DBT) beregnet for ungdom (DBT-A) viser lovende resultater med tanke på å redusere selvskade hos ungdom. I boken blir DBT spesielt omtalt som nyttig, og det står at en utvidelse av dette tilbudet kan redde liv. Dette er et sterkt utsagn som jeg lurer på om det finnes belegg for i forskning. BMJ Best Practice, oppdatert november 2014, skriver at ingen spesifikk psykoterapeutisk intervensjon har vist seg å redusere suicid. De fleste suicidintervensjonsterapier er undersøkt for effektivitet i forebygging av suicidalforsøk.
Familiefokusert behandling og mentaliseringsbasert terapi har også vist lovende resultater. Mer forskning på området er ønskelig før man kan konkludere med en bestemt effektiv terapiform.
Alt i alt synes jeg boken er nyttig ved at den gir ansikt til unge som sliter, og den formidler en følelse av at det nytter å komme seg ut av håpløsheten. De unges historier og deres løsninger mener jeg er leseverdige. Informasjon med kontaktopplysninger til aktuelle lavterskel hjelpesteder er meget nyttig. Hvorvidt målgruppen vil ta seg tid til å lese en slik bok, er derimot mer usikkert. Boken kan være nyttig å lese for fagfolk, pårørende og venner til ungdom som sliter, men den gir en noe ensidig fremstilling av terapiformer som virker.
