Mæland, Johan Gunnar
Trygd eller arbeid?
Et sosialmedisinsk perspektiv på sykefravær og uførhet. 283 s, tab, ill. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2014. Pris NOK 399
ISBN 978-82-02-42993-5
I Norge er lønnet arbeid og trygd de to viktigste inntektskildene for de fleste. Den offentlige debatten om hvorfor vi midlertidig eller varig havner på trygd i stedet for i lønnet arbeid, handler mest om arbeidsmoral under ulike navn. Denne boken forsøker i stedet å anlegge et sosialmedisinsk perspektiv på trygdebehovet. Forfatteren har, i tillegg til sin akademiske erfaring, vært rådgiver for Nav. Det betyr at han har sett enkeltsaker og enkeltskjebner, noe som hjelper på fantasien. Jo mindre distanse til individene bak makrostørrelsene, desto mer nyansert blir gjerne forståelsen.
Boken diskuterer de vanligste offentlige sannhetene i trygdedebatten: Norge som trygdeversting, sykefraværsversting og uførhetsversting. Dagens studenter og yngre leger er flasket opp med politisk svartmaling av folketrygden. Sykelønnen og uføretrygden blir stemplet som unødvendige samfunnsutgifter. Boken forsvarer i stedet trygdeordningene som «et nødvendig gode».
De enkleste forklaringene på dårlig arbeidsmoral imøtegås med nøkterne tabelloversikter over trygdeforbrukets fordeling og kurver for utviklingen over tid. Historiske variasjoner i arbeidslivet preger både trygdepolitikken og trygdebehovet på samfunnsnivå. Lange linjer og livsløpsanalyser gjør det også lettere å forstå individet. Hvis vi vil forebygge uførhet blant ungdom, er skolepolitikken viktigere enn Navs kontrollrutiner.
Iblant glemmer riktignok selv denne bokens forfatter trygdebehovets kontekstavhengighet. Jeg stusser for eksempel over det jeg leser om pensjonsreformens virkninger og om gravides sykefravær. Vi lar oss alle friste av forenklinger, selv når vi burde vite bedre.
For oss som bare ser Nav utenfra, er det lærerikt å lese om Nav sett innenfra, om hvordan systemet fungerer eller ikke fungerer. Mange leger vet for eksempel ikke at legeerklæringene deres primært blir lest av saksbehandlere uten helsefaglig skolering. Hvis man skriver til Nav som man skriver til en kollega, er det duket for feiltolkinger, og i neste omgang for feilaktige avgjørelser som kan ramme pasienten. Bokens drøfting av diagnosebruk og sykdomsbegreper er nyttig lesing for leger, men burde også være pensum for de saksbehandlerne i Nav som leser legeerklæringer.
Dette er en lettlest tekst med klare problemstillinger og sosialpolitiske forslag som gir leseren lyst til å tenke videre selv. Jeg håper at den på tross av sin kjedelige tittel når ut til mange, ikke minst i studentundervisningen.
