«Bent Høie ønskjer å skape pasienten si helseteneste» kan vi lese i et intervju med helseministeren i Tidsskriftet nr. 6 2015 (1). Pasientens helsetjeneste bør først og fremst bli bedre, ikke dårligere. Pasientens helsetjeneste må også, i tråd med spesialisthelsetjenesteloven, sikre alle pasienter et likeverdig tilbud, uansett hvor de bor eller oppholder seg. Det er urovekkende at statsråden gir uttrykk for at det er banalt at pasientene ønsker nærhet til spesialisthelsetjenesten, samtidig som han prøver å gi inntrykk av at han vil overføre mer makt til den enkelte pasienten. Den enkelte pasienten har et basalt ønske om å overleve. Det hjelper fint lite hvor god kvalitet det er på det sentraliserte spesialistsykehuset, hvis pasienten allerede er død ved ankomst.

For de mange pasientene rundt omkring i landet som allerede har mistet, eller står i fare for å miste, lokalsykehus og -avdelinger er det derfor ikke betryggende når statsråden sier at den medisinske utviklingen tilsier et spesialisert og sentralisert kirurgitilbud. Det er riktignok mye som kan sentraliseres, og planlagt behandling kan strengt tatt foregå hvor som helst i landet, eller for den del i utlandet.

Men det er ikke ved planlagt behandling avstanden til sykehuset er et problem, men ved akuttsituasjoner. Likeverd og muligheter for alle handler ikke først og fremst om hvor lang tid det tar å få en hofteoperasjon, men om hvor lang tid det tar å få behandling for slag, hjerteinfarkt, hjertestans, pustestans og traumer. Prehospitale tjenester kan aldri erstatte akuttmottaket, og helikopter kan aldri erstatte bil og båt. Et sentralisert spesialistsykehus kan heller ikke veie opp for et akuttmottak uten kirurg på vakt.

Dersom statsråden mener alvor med at makt skal flyttes til pasienten, synes jeg det er på tide å begynne å lytte til de frustrerte pasient- og pårørendegruppene rundt omkring i landet som kjemper for å beholde de sykehusene og avdelingene de har og har hatt.

Hvis du gir pasienten makt og lytter til hva pasienten ønsker, vil pasientens helsetjeneste først og fremst bestå av nærhet til barneavdeling, fødeavdeling og akuttmottak med indremedisin og kirurgi, samt støttefunksjoner.

For å opprettholde pasientens helsetjeneste som et likeverdig spesialisthelsetjenestetilbud uavhengig av bo- eller oppholdssted, er sentralisering det motsatte av hva pasienten vil bruke sin makt til å oppnå. For å opprettholde pasientens helsetjeneste er det tvert imot nødvendig å desentralisere spesialisthelsetjenesten, slik at det er mulig å bygge opp og holde på kompetanse lokalt. Spesialister vil gjerne søke seg til små lokalsykehus med spisskompetanse, så lenge de ikke opplever de små sykehusene som nedleggingstruet. Jeg mener mangel på spesialister i lokalsykehusene først og fremst er et politikerskapt problem. Med politisk vilje til å beholde og forsterke et desentralisert spesialisthelsetjenestetilbud i stedet for å rasere det tilbudet som er bygd opp over tid, vil spesialistene på nytt søke tilbake til de mindre lokalsykehusene, fordi de igjen vil være attraktive og faglig interessante kompetansearbeidsplasser.

Litteratur

1) Homlong L. Pasienten i sentrum. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:530 – 2