Phillips, Anne
Our bodies, whose property?
202 s. Princeton, NJ: Princeton University Press, 2014. Pris USD 28
ISBN-978-0-691-15086-4
Hva er galt med å hevde at man eier sin egen kropp, eller å gjøre kroppene våre til gjenstand for leie eller salg? Det er kjernespørsmålene fra Anne Phillips ved London School of Economics and Political Science. Hun forfølger spørsmålene ved å undersøke ulike felt som voldtekt, surrogati, prostitusjon og salg av organer og kjønnsceller. Phillips undersøker likheten og forskjellene i markedstenkningen på disse ulike områdene. Hun spør om det er mulig å ha en konsistent forståelse av kropp og å finne praktiske og gode løsninger i reguleringen av disse feltene.
Phillips er kritisk til påstander om at vi alle eier vår kropp, og at vi derfor kan gjøre hva vi vil med den. Hun viser hvordan slike påstander både er blitt brukt til å frigjøre fra undertrykkelse og til å fremme utbytting. Hun viser hvordan både tilhengerne og motstandere av ulike former for «kroppssalg» har oversolgt eierskapet til egen kropp. At kroppen er min og tilhører meg, betyr ikke nødvendigvis at jeg kan selge deler av den i et marked. På den annen side betyr ikke nødvendigvis det at penger bytter eier ved overføring av kjønnsceller eller ved surrogati, en tingliggjøring av mennesker.
Gjennom en omfattende analyse av kroppsmarkedene ønsker forfatteren å vise noen av farene ved eierskapstenkningen, som hun mener bygger på – og fremmer – vektlegging av individuelle valg. Ved dette dreies blikket bort fra de samfunnsmessige følgene. Eierskapstenkningen styrer samfunnets normer og hvilke valg folk oppfatter at de har, og kroppen oppfattes som en ressurs. Den bygger på og fremmer ulikhetene i samfunnet.
Som et alternativ mener forfatteren vi bør vende tilbake til den grunnleggende likheten som vi alle har i det at vi har en kropp og er kroppslige vesener i en felles verden. I så måte deler vi en felles sårbarhet. Fordi Phillips mener eierskaps- og markedstenkningen truer denne grunnleggende likheten mellom mennesker, og i tillegg undergraver gjensidighet og altruisme, er hun skeptisk til markeder for vev, celler og organer. Hun aksepterer likevel kompensasjon ved donasjon av kjønnsceller og surrogati, og innrømmer at det er vanskelig å sette grenser mellom kompensasjon og betaling. Hun mener at antatt samtykke bør brukes for organdonasjon for å øke tilgangen til organer.
Denne tettpakkede og litt snirklete boken henvender seg til alle som er opptatt av kroppens betydning i medisin, kjønns- og arbeidsliv. Den er viktig for alle som funderer på hvordan vi skal skaffe flest mulig organer til transplantasjon, vev til forskning og kjønnsceller for reproduksjon, og samtidig unngå at ulikhetene økes eller at fattige mennesker utnyttes. Registeret er godt, noe som gjør det lett å finne frem for den som ønsker å følge spesifikke temaer. Mitt eneste ankepunkt er at der analysen og kritikken av eierskaps- og markedstankegangen er omfattende og god, er presentasjonen av forfatterens eget ståsted skisseaktig og overfladisk.
