Slagstad, Rune
Messel, Jan
Profesjonshistorier
809 s, tab. Oslo: Pax Forlag, 2014. Pris NOK 399
ISBN 978-82-530-3752-3
Det finnes mange ansatser for å skrive om et samfunns historie og utvikling. Redaktørene av Profesjonshistorier, sosiologen Rune Slagstad (f. 1945) og historikeren Jan Messel (f. 1957), har valgt en interessant vinkling hvor de bruker fremvekst og funksjon av ulike yrkesgrupper som rammeverk. Redaktørene kommer fra miljøet ved Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, der Slagstad var professor i profesjonenes teori og historie 2006 – 2013.
Dette er en murstein av en bok, bygd på en seminarserie ved senteret. Det er mer enn 800 tettpakkede sider, spekket med informasjon, fotnoter og litteraturhenvisninger. Den er konsist og grundig skrevet og nøkternt presentert som en bruksbok i paperback.
25 forfattere, de fleste tungvektere og seniorer innen historie og samfunnsfag, står bak kapitlene om 21 utvalgte yrkesgrupper, som i alfabetisk rekkefølge er: advokatene, arkitektene, farmasøytene, fysioterapeutene, ingeniørene, jordmødrene, journalistene, legene, lektorene, lærerne, offiserene, prestene, psykologene, revisorene, siviløkonomene, sosialarbeiderne, sosialøkonomene, sykepleierne, tannlegene, universitetslærerne og veterinærene.
Kapitlene er spennende. På og mellom linjene leser vi blant annet om fagutvikling, posisjonering og maktspill innen de forskjellige gruppene. Boken hadde derfor egentlig fortjent omtale skrevet av 22 anmeldere med dyp innsikt i hvert enkelt av yrkesmiljøene – inkludert en anmelder for Slagstads introduksjonskapittel om profesjonene i norsk samfunnsforskning.
For en vanlig leser etterlater bruken av begrepet profesjon fortsatt spørsmål etter lesning av Slagstads innledning. I norsk dagligtale brukes gjerne profesjon som betegnelse på grupper med en felles, langvarig utdanning som fører frem til yrkesroller som er reservert for dem som har denne utdanningen, og hvor gruppefellesskapet er sementert gjennom et sett av felles normer, kombinert med autonomi på individ- og gruppenivå, og definisjonsmakt for det faglige innholdet. Legene har vært ansett som et av kroneksemplene på en profesjon, og de fikk spesielt føle dette fra 1970-årene, da legenes posisjon ble utfordret. Ordet profesjon har en verdiladning i motsetning til yrke, blant annet fordi profesjonskarakteristika har vært brukt aktivt for å fremme allmenne gruppeinteresser.
I boken er profesjonsbegrepet utvidet, men det finnes flere veletablerte yrkesgrupper med stor betydning for samfunnet enn de 21 som omtales her. Ikke alle 21 har en profesjons fellestrekk like sterkt heller. Hvorvidt for eksempel universitetslærere kan regnes som en profesjon, slik kapittelforfatteren diskuterer, er ikke selvsagt. Det er neppe faglig fellesskap mellom en religionshistoriker og en geolog som binder dem sammen, men strukturelle betingelser.
Konklusjon: En meget god bok om utvalgte yrkers historie, men det kunne vært enda mer om profesjonsbegrepet og dets dynamikk.
