Et blodplatekonsentrat kalt plateberiket plasma får stadig større plass i behandlingen av muskel- og skjelettlidelser. Hva vet vi egentlig om effekten?
Den amerikanske fotballspilleren Hines Ward pådro seg en båndskade i kneet to uker før Super Bowl i 2009, men spilte kampen og ble kåret til banens beste. En lokal injeksjon med plateberiket plasma (platelet rich plasma, PRP), satt kort tid etter skaden, fikk æren for den raske returen. Laglegen ble genierklært, og den til da uvanlige behandlingsformen ble slått stort opp i amerikanske medier.
Siden har metoden vært hyppig brukt innen idrettsmedisinen, og også i Norge tilbys den av flere private aktører. Omtale i mediene og bruk hos kjente idrettsprofiler har skapt stor forventning, og flere etterspør nå behandlingen.
Plateberiket plasma er et blodplatekonsentrat med varierende mengde hvite blodceller, fremstilt fra pasientens eget blod. En venøs blodprøve sentrifugeres slik at det oppstår en lagdeling som skiller blodplater og hvite blodceller. Disse er løst i plasma, som også inneholder fibrinogen og andre signalstoffer, som makroglobuliner. Avhengig av metode fremstilles leukocyttfattig eller leukocyttrikt konsentrat. Blodplatene inneholder en rekke vekstfaktorer med anabol og katabol virkning. Leukocyttene inneholder i hovedsak katabole og proinflammatoriske faktorer.
Plateberiket plasma injiseres på skadestedet. Behandlingen brukes på kroniske skader i bevegelsesapparatet, som epikondylitt, akillestendinopati og patellar tendinopati, men også intraartikulært i artroseledd og på akutte skader, som ligament- og muskelrupturer. Tanken bak behandlingen er at vekstfaktorene skal optimalisere vevsregenerering hos pasienten gjennom å trigge kroppens egne tilhelingsmekanismer (1).
Sprikende resultater
Vi har nylig publisert en oversiktsartikkel i Norsk Idrettsmedisin, der vi gjennomgår litteraturen knyttet til plateberiket plasma (1). Hvordan skal vi forholde oss til midlet, og hvilke råd skal vi gi våre pasienter? I cellekulturer stimulerer det til økt celleproliferasjon (2 – 4). Enkelte dyrestudier har også vist lovende resultater, men effekten i humane studier har imidlertid ikke vært overbevisende.
Litteraturen domineres av mindre studier og oversiktsartikler, men det er de siste årene kommet flere randomiserte, kontrollerte undersøkelser der effekten av plateberiket plasma på ulike vev, lidelser og skader er evaluert. Enkelte studier viser effekt, men totalt sett spriker resultatene, og studiene er i liten grad reproduserbare. Flere har også betydelige svakheter. Innhold, konsentrasjon og volum av injisert plateberiket plasma varierer, i den grad dette er kontrollert for, og dette vanskeliggjør tolking og sammenlikning av resultater (1).
Behandling av kronisk epikondylitt med injeksjon av plateberiket plasma har vist bedre resultater enn injeksjon med fullblod, kortison og lokalbedøvelse, men det foreligger ingen studie med sann placebokontroll, som saltvannsinjeksjon (5 – 8). Ved behandling av akillestendinopati og -ruptur er det ikke funnet effekt (9, 10). Ved patellartendinopati er det sprikende resultater som, slik vi ser det, ikke gir vitenskapelig hold for å anbefale behandling med plateberiket plasma (11, 12). Peroperativt ved rotatormansjettkirurgi har plateberiket plasma ikke vist effekt (13, 14), og det finnes heller ikke holdepunkter for effekt ved behandling av muskelruptur (15 – 17).
Kliniske studier antyder positiv symptomatisk effekt ved behandling av lettgradig artrose (18 – 20). Dette kan skyldes antiinflammatorisk påvirkning av synovialcellene (21, 22). Effekt på bruskregenering er imidlertid ikke observert, men det er vist at plateberiket plasma har anabol effekt på bruskceller ved behandling av cellekulturer i laboratoriestudier (23, 24). Forfatterne av AAOS Clinical Practical Guidelines for artrose (25) konkluderer på dette grunnlaget at de verken kan argumentere for eller imot bruk av vekstfaktorer eller plateberiket plasma intraartikulært ved symptomatisk artrose.
Usikre faktorer
Plateberiket plasma inneholder et stort antall vekstfaktorer og andre signalstoffer som i mindre grad er kartlagt. Løsningens innhold avhenger av fremstillingsmetode, men også av pasientspesifikke faktorer som alder, kjønn, tidspunkt på dagen og aktivitet før blodprøvetaking. Signalveiene er ikke fullstendig kjent, men signalstoffene antas å ha ulik virkning på ulike vev. Noen av vekstfaktorene er anabole, andre er katabole. In vitro ser man at leukocyttkomponenten i løsningen har inflammatorisk virkning på synovialcellene. Leukocyttfattig plateberiket plasma oppfattes derfor som fordelaktig ved intraartikulære injeksjoner. Dette utredes nå nærmere i studier.
Tidspunkt for injisering kan ha betydning. Tilførsel av anabole stoffer den første uken etter skade kan være uhensiktsmessig, da vevet befinner seg i den initiale inflammasjonsfasen, som innebærer nedbryting av skadet vev (26 – 28).
Med mindre man har en akutt skade med eksponerte kollagene fibre, må løsningen aktiveres. Til dette bruker man i hovedsak CaCl₂,som gir en massiv frigjøring av vekstfaktorer. Høy platekonsentrasjon eller høyt plateantall er imidlertid ikke direkte korrelert med positiv vevsrespons (29).
Mange spørsmål rundt plateberiket plasma står fortsatt ubesvart. Vi trenger bedre metoder for å standardisere og klassifisere løsningen, slik at studier kan reproduseres og sammenliknes. Vi må kjenne de avgjørende signalveiene i ulike vev og kunne isolere nøkkelvekstfaktorer og signalstoffer. Uhensiktsmessige, potensielt skadelige stoffer må identifiseres og kunne elimineres. Det gjøres i dag kliniske forsøk med ulike filtreringsmetoder.
Enn så lenge må vi erkjenne at litteraturen ikke viser noen sikker effekt av plateberiket plasma. Vår konklusjon er derfor at løsningen kun bør brukes i godt kontrollerte studier.
