Dette var interessant lesning (1). Selv med kun syvårig folkeskole har jeg gjennom livet ofte tenkt på det med forakten for det/de svake som var så sterk under min oppvekst i ei industrigrend. Det var skam å være fattig, og unger som led av omsorgssvikt fikk ikke hjelp av omverdenen. Var en lausunge også, da hadde Vårherre avskrevet dem. Hvorfor slik blant vanlige bra mennesker? Jeg vet ikke, mangel på kunnskaper? Likevel, jeg husker best unntakene, lik de Rudolf Nilsen skriver om i «nr. 13» - gråbeinsgården i Oslo hvor unge menn leste om natten og drømte om et liv uten nr. 13.

Litteratur

1. Frøisland DH. Om å møte seg selv og andre i døren. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:882 – 4