Dag Helge Frøisland (f. 1962) er overlege ved Barneavdelingen, Sykehuset Innlandet, Lillehammer, med stipend fra Forskningsavdelingen, Sykehuset Innlandet HF.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Om å møte seg selv og andre i døren
26.05.2015
Dette var interessant lesning (1). Selv med kun syvårig folkeskole har jeg gjennom livet ofte tenkt på det med forakten for det/de svake som var så sterk under min oppvekst i ei industrigrend. Det var skam å være fattig, og unger som led av omsorgssvikt fikk ikke hjelp av omverdenen. Var en lausunge også, da hadde Vårherre avskrevet dem. Hvorfor slik blant vanlige bra mennesker? Jeg vet ikke, mangel på kunnskaper? Likevel, jeg husker best unntakene, lik de Rudolf Nilsen skriver om i «nr. 13» - gråbeinsgården i Oslo hvor unge menn leste om natten og drømte om et liv uten nr. 13.
Litteratur
1. Frøisland DH. Om å møte seg selv og andre i døren. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:882 – 4
26.05.2015
Frøisland har skrevet om legers forakt for svakhet (1). Jeg tror leger ofte kommer i konflikter med pasienter og seg selv fordi de ser seg selv som en del av eliten som er opphøyet over pasientene. Jeg tror ikke den lange og krevende utdannelsen akkurat gjør legene til gode (og profesjonelle) medmennesker. Jeg opplever at legene tror de sitter på ekspertrollen i å utarbeide kunnskapen OM navngitte pasienter. De klarer ikke å komme ned fra pidestallen og kommunisere med pasienter som likeverdige. Dette handler ikke om tid til refleksjon - dette handler om holdning og om personlighet, en personlighet som er et viktig supplement til kompetanseprofil og kapasitet. Og legene tror at de ikke trenger å gjøre seg fortjent til tillit og legitimitet som andre seniorkompetanserådgivere trenger i den private virksomhetsverdenen. Så mye kan gjøres ved holdningsendring (se seg selv som likeverdige pasientene) og endring av kommunikasjonsferdigheter mot dialog og samhandling. Bort fra observasjon for å rapportere og beskrive pasienten. Legene må velge å unngå å møte seg selv i døra og forsøke å gå i pasientenes sko, og samtale der pasientene befinner seg. Velge å se på pasientene som likeverdige samtalepartnere som er 100 % sannferdige. Dette er også mer effektivt enn dagens kunnskapsutvikling der oppe på pidestallen. Lykke til!
Litteratur
1. Frøisland D H. Om å møte seg selv og andre i døren. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:882 – 4
02.06.2015
Takk for en ærlig og etterlengtet reaksjon på en særdeles ukritisk artikkel publisert i Tidsskriftet januar 2015. Frøisland tar i sine refleksjoner opp hvordan vi som leger kan ha godt av å møte oss selv i døren (1). Det er lett å kjenne seg igjen i hans beskrivelser. Vi jobber hver dag omringet av lidelse, tap og sorg. Vi møter mennesker i krise med behov for både empati og forståelse for den situasjonen de befinner seg i. Hvordan kan vi som leger være i stand til dette hvis vi ikke tåler svakheten i oss selv? Hvordan kan vi ha en genuin empati og forståelse for andres tilkortkommenhet, når vi ikke kan vedkjenne oss at vi alle kommer til kort?
Tid til selvrefleksjon er viktig. Vi har gått inn i et yrke hvor vi har mange «møter» i løpet av en uke; med pasienter, med pårørende og med kollegaer. Som Frøisland beskriver, er vi mennesker som har jobbet hardt for å være der vi er i dag. Og vi har fått bekreftelser på egenskapene vi innehar som har gjort det mulig å oppnå de målene vi har satt oss. Vi har fått bekreftelser på våre prestasjoner. Vi er flinke! Og det er bra! Det å være flinke og ressurssterke, som enkeltpersoner og som gruppe, må ikke stå i kontrast til å stoppe opp, trekke pusten, senke tempoet eller prioritere annerledes. Vi må være rause med oss selv og med våre kollegaer - i hverdagen, når livet blir mye, når vi ikke bare er mestrende, når vi blir små og når vi trenger å bli sett!
Litteratur
1. Frøisland DH. Om å møte seg selv og andre i døren. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:882 – 4
Kommentarer