Frøisland har skrevet om legers forakt for svakhet (1). Jeg tror leger ofte kommer i konflikter med pasienter og seg selv fordi de ser seg selv som en del av eliten som er opphøyet over pasientene. Jeg tror ikke den lange og krevende utdannelsen akkurat gjør legene til gode (og profesjonelle) medmennesker. Jeg opplever at legene tror de sitter på ekspertrollen i å utarbeide kunnskapen OM navngitte pasienter. De klarer ikke å komme ned fra pidestallen og kommunisere med pasienter som likeverdige. Dette handler ikke om tid til refleksjon - dette handler om holdning og om personlighet, en personlighet som er et viktig supplement til kompetanseprofil og kapasitet. Og legene tror at de ikke trenger å gjøre seg fortjent til tillit og legitimitet som andre seniorkompetanserådgivere trenger i den private virksomhetsverdenen. Så mye kan gjøres ved holdningsendring (se seg selv som likeverdige pasientene) og endring av kommunikasjonsferdigheter mot dialog og samhandling. Bort fra observasjon for å rapportere og beskrive pasienten. Legene må velge å unngå å møte seg selv i døra og forsøke å gå i pasientenes sko, og samtale der pasientene befinner seg. Velge å se på pasientene som likeverdige samtalepartnere som er 100 % sannferdige. Dette er også mer effektivt enn dagens kunnskapsutvikling der oppe på pidestallen. Lykke til!

Litteratur

1. Frøisland D H. Om å møte seg selv og andre i døren. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:882 – 4