Psykologspesialist Knut Brandsborg forteller om sine erfaringer fra da han ble oppringt fra et sykehus etter en operasjon for prostatakreft. Hans historie illustrerer hvordan pasienter kan påføres unødvendige helseproblemer når kommunikasjonen er dårlig.
En kreftoperasjon er ikke noen bagatell. Dette må man ta hensyn til når man skal informere pasienten om spredning eller komplikasjoner. I henhold til pasientens beskrivelse har sykehuset gjort uheldige valg ved å la en kontoransatt ringe og be ham komme sammen med pårørende – uten at lege på det tidspunkt er tilgjengelig for spørsmål. Pasienten vil selvsagt oppfatte at det foreligger en alvorlig tilstand og kan lett få katastrofetanker.
Det er ofte vanskelig å informere om en kreftdiagnose. Mange får informasjon per telefon, i sykehuskorridoren eller på visitten (1). Når pasienten er innlagt i sykehus, bør informasjon gis i enerom, eventuelt med pårørende til stede. Når pasienten har reist hjem, kan en telefonsamtale være det beste alternativet. Dette krever både kunnskap om tilstanden og evne til kommunikasjon – og da trengs legen. Også i en telefonsamtale kan man forberede pasienten, informere om hovedfunnet, invitere til snarlig konsultasjon og eventuelt berolige.
En kreftdiagnose er en potensielt traumatiserende hendelse. Risikoen for posttraumatiske symptomer avhenger blant annet av graden av opplevd trussel, varigheten av dette, liten opplevd kontroll og personlig sårbarhet. Trusselen kan oppleves som alvorlig uten at det foreligger objektiv fare.
Det bedre å forebygge enn å behandle. Den aktuelle pasienten hadde symptomer tre år etter hendelsen på tross av psykologisk behandling. Det kan skyldes personlig sårbarhet, at den psykologiske behandlingen ikke var adekvat eller nye belastninger. Man behøver ikke være redd for å gi saklig informasjon om kreft hvis rammevilkårene er gode og man også tar hensyn til pasientenes opplevelser – og støtter dem som får sterkere krisereaksjoner.
Noen vil kanskje tenke at helsepersonell tåler sykdom bedre enn andre. Men kanskje er personlig sårbarhet en medvirkende årsak til at man velger et hjelperyrke. Det finnes eksempelvis studier som har vist større sårbarhet (nevrotisisme) hos leger enn hos polititjenestemenn (2, 3). Det er viktig å behandle kolleger som andre pasienter, både når det gjelder informasjon og oppfølging.
Til spørsmålet om det er nødvendig at sykehus har rutiner som kan være potensielt traumatiserende for pasientene, er nok svaret både – og. Det er mange undersøkelser og behandlinger som oppleves som traumatiserende, uansett hva man gjør. Samtidig er det nok en del rutiner som ikke tar hensyn til pasientens psykiske reaksjoner og de kommunikasjonsmessige utfordringer disse stiller, slik Brandsborg beskriver.
