Tore Midtvedt setter søkelyset på problematikken knyttet til bruk av antibiotika i kyllingfôr (1). Folkehelseinstituttet la 20.05.15 ut en artikkel på nettsiden sin med overskriften «Antibiotikaresistente bakterier funnet hos kylling og mennesker» (2). Der skriver de at mennesker kan bli utsatt for resistente bakterier ved å håndtere eller spise matvarer som inneholder slike bakterier, men at det fortsatt er uklart i hvor stor grad resistente bakterier i kyllingkjøtt kan smitte over til mennesker og gi sykdom. Artikkelen konkluderer med at det er trygt å spise kylling i Norge. En nederlandsk studie har vist en klar sammenheng mellom ESBL-produserende E.coli fra mennesker og kylling (3). Veterinærinstituttet har flere ganger, ved ulike anledninger, opplyst dette (4).
Veterinærinstituttet har også tidligere i et fagseminar anslått at kilden til de antibiotikaresistente bakteriene i norsk kyllingkjøtt kommer fra importert avlsmateriale (4). Landbruks- og matdepartementet (LMD) har ikke innført forbud mot import av utenlandsk avlsmateriale etter at resistensen ble kjent (5 – 7). Med tanke på de alvorlige følgende som innføringen av den utenlandske rasen Ross 308, kan få for den norske befolkningen mener jeg leger, med spesialisering innen feltet, i langt større grad skulle være involvert og ha en avgjørende stemme i avgjørelsene som tas i LMD.
Det har det siste året vært mange oppslag om dagens kyllingproduksjon i media. Den voksne del av befolkningen vet slik sett hva de spiser når de kjøper billig kyllingfilet til middag. Som ernæringsfysiolog tenker jeg på barna som ikke har annet valg enn å spise det de får servert av foreldrene. Barna blir både de mest sårbare og uskyldige i en resistenssituasjon.
Om vi skulle oppleve den alvorlige situasjonen å få E.colibakterier som er resistente mot antibakterielle midler, så er det heller ikke kyllingprodusentene og de ansatte i LMD som blir de lidende, men legestanden. Vakthavende leger som opplever at alt fra små barn til voksne og eldre bringes til sykehusene med alvorlige diagnoser, uten at de som fagfolk kan hjelpe. Stilt ovenfor denne muligheten skulle det være naturlig å være føre var og slutte med den industrielle kyllingproduksjonen, som innebærer importerte rugeegg og antibakterielt stoff i fôret. Løsningen er enkel: Ved å gå over til en norsk kyllingrase som har naturlig vekstkurve, og driftsformer som innebærer dyrevelferd, vil det ikke være behov for å tilsette antibiotika i fôret til kyllingene. Og vi vil få kontroll over hele avlspyramiden og oppdretten.
Jeg er som Midtvedt overrasket over at så mange høyt utdannede folk – både ledelsen på Folkehelseinstituttet, ansatte i Landbruks- og matdepartementet, politikere med flere – ikke reagerer på utviklingen som er i ferd med å skje. I en tid der FN oppfordrer til handling for å øke ansvarligheten og stanse spredningen av resistens, ser det ut til at myndighetene i Norge setter næringsinteresser foran befolkningens helse.
