Kasuistikker i medisinske tidsskrifter handler gjerne om sjeldne tilstander, som takket være kløktige leger blir korrekt diagnostisert og suksessfullt behandlet. Kasuistikken til Loose og medarbeidere er helt motsatt. Den omhandler en svært vanlig tilstand som blir gjenstand for en svært vanlig overbehandling. Sjeldenheten dreier seg om at pasienten var trippelt uheldig: Han fikk en unødvendig behandling, bivirkninger av denne behandlingen, og så bivirkninger av behandlingen for bivirkningene. Sjeldent er også forfatternes mot. De eksponerer egne vurderinger og valg som viser seg ikke å være så gode. Alle gjør feil, men få velger å skrive om dem. Dette er til å lære av både for forfatterne selv og for leserne.
Overbehandling med antibiotika ved luftveisinfeksjoner i allmennpraksis forekommer hyppig. En ny nederlandsk studie der man undersøkte symptomer, funn og forskrivningspraksis ved luftveisinfeksjoner, viste at 46 % av pasientene som fikk antibiotika, ikke burde hatt dette ifølge de nasjonale retningslinjene for antibiotikabruk (1). Nederland har langt lavere antibiotikabruk enn Norge (2), og det er grunn til å tro at overforbruket er like høyt i norsk allmennpraksis. Et visst overforbruk er på sett og vis forståelig. Tidspress, opplevde forventninger fra pasienten og den diagnostiske usikkerheten som er en uunngåelig del av det å praktisere medisin i primærhelsetjenesten, medfører ofte en antibiotikaresept «for sikkerhets skyld». Både pasient og lege er interessert i at problemet blir forsøkt løst her og nå. Samtidig er overforbruket høyst uønsket, både fordi det gir individuelle bivirkninger på kort sikt og samfunnsmessige bivirkninger på lengre sikt.
Det finnes gode metoder for å redusere overforbruket av antibiotika i allmennpraksis. En metode som både gir redusert forskrivning og riktigere valg av antibiotika (3), har på sett og vis samme virkemiddel som Loose og medarbeidere har valgt: å eksponere egen praksis. Når allmennleger går gjennom egen forskrivning og diskuterer denne med kolleger, oppstår læring og endring.
Forfatterne angir at en pågående mycoplasmaepidemi virket inn på behandlingsvalget. Den forrige store mycoplasmaepidemien i 2011 medførte et betydelig overforbruk av makrolidantibiotika (4). Legene syntes å behandle pasienter med positiv polymerasekjedereaksjonstest (PCR) på M. pneumoniae uavhengig av om de hadde symptomer og funn svarende til pneumoni. Til den neste epidemien som sannsynligvis kommer om ett til to år, bør vi være bedre forberedt. Pasienter med øvre luftveisinfeksjon og positiv PCR-prøve på M. pneumoniae har neppe noe utbytte av antibiotika.
