Kärki, Freja Ulvestad
Weisæth, Lars
Fra sjokk til mestring
Norges respons på et nasjonalt traume. 252 s. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2014. Pris NOK 369
ISBN 978-82-05-47650-9
Den foreliggende boken er en paperback uten illustrasjoner. Den er redigert av en psykolog og en psykiater med bidrag fra fem andre fagpersoner og et foreldrepar. Målgruppen er nåværende og fremtidige aktører og profesjonelle i ulike fag – og hele sivilsamfunnet for øvrig – med en intensjon om å gjøre en tragedie til stoff for refleksjon og læring. Forfatterne vil bidra til å transformere en nasjonal katastrofe, en utenkelig kollektiv erfaring, til fremtidsrettet erkjennelse. Når det utenkelige kunne skje, kan det skje igjen. Det er utgangspunktet.
Hvordan kan man forberede seg på noe som er så ubegripelig i sin natur? Svaret på et slikt spørsmål må nødvendigvis være sammensatt i en type veiledning eller plan som både er generell med henblikk på hva som muligens kan skje, og spesifikk med tanke på hvordan yrkesgrupper og samfunnsinstitusjoner bør bidra eller forholde seg når en katastrofe plutselig slår inn i dagliglivet.
Planen og veiledningen som omtales, retter seg mot profesjonelle i fag med terapeutisk kompetanse, slik som psykologer, psykiatere og sosialarbeidere, som har mandat til å bistå mennesker som er blitt overveldet, og som føler seg avmektige. I det her omtalte tilfellet, massemordet og terroranslaget på det politiske Norge 22. juli 2011, angår det fagpersoner både på kommunalt nivå – alle norske kommuner var berørt – og på nivået av bedriftshelsetjenesten som hadde omsorgsansvar for de ansatte i regjeringskvartalet. På begge nivåene finnes så vel kompetanse som et mandat til å yte psykososial støtte og hjelp, men rammene og ressursene er noe ulike. Derfor presenterer forfatterne modeller som kan brukes i disse sektorene eller institusjonene. I tillegg omtales både samlende og støttende tiltak på nasjonalt nivå og fylkesnivå fordi hele nasjonen var berørt.
I kapitlene hvor man konkretiserer hva som ble gjort, og hva som var nyttig, omtales de ulike aspektene i en krise av stort omfang der det fantes flere titalls dødsofre, flere hundre såkalt rammede – altså de som var direkte involvert i terrorhandlingen – og enda flere såkalt berørte, med andre ord: etterlatte av de døde, pårørende av både døde og terroriserte og frivillige redningspersoner.
En kollektiv krise kaller på psykologisk førstehjelp og en massiv innsats fra mange grupper for å lege og lindre og lette både sår og sorg. Slikt arbeid krever god ledelse, sømløs kommunikasjon, langsiktig oppfølging og målbevisste tiltak preget av håpet om at alle de som er blitt skaket, skal gjenvinne troen på livet og tilliten til menneskene – helt sentrale forutsetninger for helse. Dette arbeidet er ikke avsluttet.
