Faren min var karkirurg. Han forsøkte aldri å overtale meg til å bli lege. Han trivdes i jobben. Jeg var med på hjemmebesøk til pasienter som barn og leste tegneserier mens han gjorde undersøkelser på soverommet. Senere på visitter – ofte i høytider når han «bare» skulle opp å se til noen han hadde operert. Ved å se ham med pasientene, fikk jeg tidlig en følelse av hva legerollen innebar. Da jeg begynte å studere matematikk og fysikk, ble det klart at fagene manglet den menneskelige dimensjonen og rolleutøvelsen som medisinen har. Jeg byttet studium.
Skuffelsen over medisinfaget i preklinikken var stor. Lite hadde med mennesker å gjøre. Tenkte å slutte flere ganger, begynte å studere litteraturvitenskap og filosofi på kveldstid. På den kliniske delen av studiet fant jeg meg til rette, og de første vikarlegejobbene ga meg blod på tann.
Jeg falt for det tekniske ved nevrologien. Nevrokirurgien føltes da uoppnåelig, men da jeg tok sideutdanning i faget under nevrologutdanningen, ble jeg inspirert av kolleger til å fortsette. Med nevrokirurgi og nesten nevrologi som spesialitet, har jeg lang fartstid som LIS. Som erfaren yngre lege er det naturlig å engasjere seg som tillitsvalgt. Leder nå Yngre legers forening. Jeg trives utrolig godt med å jobbe for rettighetene til leger i spesialisering da faste stillinger innføres og ny spesialitetsstruktur skal fastsettes.
Litteraturstudiene har båret frukter. Jeg trives med å skrive. Nylig kom min femte roman «Det er du som er Bobby Fisher». Men medisinen klarer jeg ikke velge bort. Den er en del av meg som person.
