Bjørnsen og Uleberg fortsetter å kjempe for ny spesialitet i akuttmedisin (1). Det er vanskelig å se at det er ny medisinsk utvikling som skaper dette behovet. Etter min mening er det snarere dårlig organisering av våre akuttmottak som gjør at de trenger å styrkes. Akkurat der er vi enige. Men løser vi det ved å etablere en ny spesialitet? Neppe.
Som anestesiolog gjennom 25 år på et akuttsykehus med traumefunksjon, langt fra andre sykehus, ser jeg ikke noe behov for nye spesialister i akuttmottak. Helsetilsynet var tydelige på hva som manglet i tilsynsrapporten fra 2008 (2). De foreslo tiltak som kan gjennomføres med vilje, arbeidstilrettelegging og fleksibilitet med dagens spesialister. I Finnmark har vi flinke spesialister i allmennmedisin som vurderer pasientene godt før innleggelse, og som konfererer med sykehusets leger. Hverken medisinske pasienter eller traumepasienter trenger enda en spesialitet på akuttsykehusene, og den foreslåtte spesialitet blir antakelig vanskelig å rekruttere til for å sortere noen få, allerede vurderte og triagerte pasienter hvert døgn. Dette ble også konklusjonen i en nasjonal arbeidsgruppes utredning som ble levert i 2008 (3). Dessverre har Bjørnsen og Uleberg ikke vist til den.
Som leder for Nasjonal Kompetansetjeneste for Traumatologi tror jeg ikke akuttmedisin vil tilføre alvorlig skadde pasienter noe sykehusenes traumeteam ikke allerede tilbyr. Tvert imot, det kan bli et forsinkende ledd. Vi har vist at sykehusene med traumefunksjon stort sett allerede fyller kravene til kompetanse og organisering (4), et eksempel som viser at det er mulig å organisere gode pasienttilbud med dagens spesialiteter, men også at det er behov for regelmessig oppbygging av kompetanse. En ny spesialitet kan etter mitt syn ikke tilføre slik kompetanse.
Bjørnsen og Uleberg skylder norske pasienter en forklaring på hva denne eventuelle nye spesialitet skal tilføre som ikke allerede finnes, og hvorfor landets sykehus i tilfelle skal bruke sine knappe midler på enda et vaktlag, hvert døgn, året rundt, når tilsvarende kompetanse allerede finnes både i primærhelsetjenesten og på sykehusene. Norsk selskap for akuttmedisin kjemper for et behov som ikke er pasientens eller sykehusenes.
