Det er et krav at leger som uttaler seg om prostatakreft opplyser om interesser som kan påvirke deres faglige vurderinger (1, 2). I Tidsskriftet nr. 11/2015 kommenterer Lilleby og medarbeidere min lederartikkel om prostatakreft (3, 1). Lilleby og hans medforfattere med adresse ved et privat institutt, har gjort det klart at intensjonen med artikkelen om LDR-braky var å bidra til at metoden blir introdusert i Norge, men ingen av dem oppgir interessekonflikter (3).
Lilleby og Raabe skriver at flere uro-onkologer i Norge (dem selv?) behersker bildestyrt nålebasert behandling av kreft i prostata (2). Uttalelsen undrer meg, fordi den tekniske utførelsen av slik behandling ikke blir omtalt verken i målbeskrivelsen eller kurstilbudet for norske onkologer, og radiologer og urologer bruker flere år på å lære seg teknikken som ledd i sin spesialistutdanning. Jeg mener denne uttalelsen viser at det er behov for å formalisere kvalifikasjonskravene til endokavitær ultralyddiagnostikk og bildestyrte prosedyrer.
Det er vanskelig for pasienter å leve med en kreftsvulst som ikke krever behandling, og det er vanskelig for leger å holde fast ved at dette er en situasjon man ikke bør forsøke å behandle seg ut av. Vanskelighetene tilsier at dette er en situasjon man skal unngå å screene seg inn i, og nettopp derfor fraråder helsemyndigheter i alle vestlige land PSA-basert screening. For å gjøre det lettere å akseptere at lavrisikosvulster ikke skal behandles, er det nylig fremmet forslag om å endre betegnelsen på kreft med Gleason skår 6 til kreft med prognosegruppe 1 på en skala fra 1 – 5 (4).
