I forrige nummer av Tidsskriftet mente Jøran Hjelmesæth at vi bør unngå å skrive «sykelig overvektige personer» til fordel for «personer med sykelig overvekt» (1). Olav Aga argumenterer her for det samme: Vi bør droppe ordet «dement» og heller snakke om «mennesker med demens».
Språkrådet ønsker ikke å gi en slik anbefaling (2, 3). Vi har denne gang spurt Finn-Erik Vinje, professor emeritus i nordisk språkvitenskap, til råds. Her er hans svar:
Finn-Erik Vinjes vurdering
Jeg skal fatte meg i korthet om dette interessante språkpsykologiske og språksosiologiske emne. Her følger noen randbemerkninger.
I siste instans dreier det seg om forholdet mellom språk og tanke. Man kan spørre: Er vår tanke bastet og bundet til de konvensjonelle språklige størrelser? Former våre ord den virkelighet vi lever i, og vårt forhold til de mennesker vi omgås? Kan vi tenke utover de grenser som ordene trekker?
En språkvitenskapelig retning som går under navnet generell semantikk, hadde i 1960- og 1970-årene vind i seilene i Amerika. Tanken var i de kretser at livet blir lettere å leve for utsatte eller marginale grupper hvis vi foretar gjentatte leksikalske omskrivninger. Verden vil da fortone seg ny og annerledes.
Velmenende mennesker har således gjort seg høylytt gjeldende i fordømmelsen av tradisjonelle ord av typen neger, sigøynere, eskimo, ikke-vestlig. Parolen er at disse uttrykkene må unngås helt og holdent dersom disse gruppenes levekår skal forbedres.
Som kjent er nær sagt alle slike initiativ inspirert fra Amerika. Virkningen kan diskuteres; den er i alle fall tidsbegrenset, siden de uønskede konnotasjoner raskt klebes til de nye betegnelser og omdøperiet således må fortsette. Det kalles PK (= politisk korrekthet).
I sin nyttårstale for noen år siden ga kong Harald til kjenne at han «vil ha bort betegnelsen ‘samfunnets svakeste’ om rusmisbrukere».
Legg merke til at majesteten vil ha bort betegnelsen samfunnets svakeste. Underforstått: Hvis undersåttene er lydige og foretar den leksikalske utryddelse som kongen foreskriver, får denne omtalte utsatte gruppen bedre levekår. Og han sa mer: I realiteten er noen av dem [de som blir omtalt som ‘samfunnets svakeste’] de sterkeste blant oss.»
Det kongelige utsagn høres unektelig tiltalende ut, men unnskyld, skal det virkelig være lov til å snakke om «de sterkeste blant oss»? Hvis det finnes noen som er sterkere, må de være sterkere enn visse andre, som altså er svakere. Har kongen ombestemt seg underveis? Kan vi likevel snakke om – eller tenke på – at noen er svakere?
Mye av den språklige aktivitet vi involverer oss i, innebærer en kategorisering av medmennesker, og naturlig nok er vi mest opptatt av det som avviker fra normaliteten. En keivhendt person bruker fortrinnsvis venstre hånd til å utføre visse manuelle operasjoner – de fleste av oss bruker høyre. Den keivhendte er altså i så måte en avviker og tiltrekker seg som sådan oppmerksomhet – ønsket eller uønsket.
Ofte – ikke alltid – finnes således et knippe av konnotasjoner knyttet til slike kategoriseringer. De kan være bestemt av individuelle erfaringer og/eller kollektive vurderinger.
Da jeg gikk på skolen og lærte å forme bokstaver, var det en av kameratene i klassen som besynderlig nok (syntes vi) skrev med venstre hånd. Dette var nokså upraktisk, ettersom vi skrev og fordelte blekket på linjene fra venstre mot høyre. Det kunne bli mye blekk-søl. Men Gunnar fikk da ture fram som han ville, og hans skrivesider så ikke verre ut enn våre.
Forleddet «keiv-» eller «kjev-» har grunnbetydningen ‘skjev’. Går vi til etymologien, finner vi altså støtte for at keivhendt er et minusord: Ordet refererer til en uønsket egenskap; man kan si at den som blir rammet av en slik vanskjebne, har grunn til å kjenne seg støtt, diskriminert.
Men språket, det er likeglad med de historiske forhold. Det er således prinsipielt uinteressant om hva slags etymologiske notiser man kan plukke fram om ordet «keiv». Det avgjørende er hvilken ordbruk vi har innforlivet i vår språklige bevissthet og hvilke konnotasjoner som eventuelt er forbundet med den. Å være keivhendt er unektelig rart. Men at Gunnar var keivhendt, påvirket ikke hans sosiale plassering eller tilla ham noen karakteregenskaper utover det at han hadde forbløffende herredømme over venstre arm og hånd.
Før man av sympatisk omsorg for medmennesker gir seg i kast med verbale manipulasjoner, bør de velmenende minnes om følgende:
Det er språkets natur å beholde ordene uendret mens tingene (virkeligheten) forandres og de forhold som ordene opprinnelig betegnet, opphører å eksistere. Et viskelær er ikke av gummi, et drikkeglass kan være av plast, et frikvarter kan vare ti minutter, osv. Og Gud bevare min munn: en kvinne kan være formann!
Hva mener leserne?
Mange kolleger er opptatt av dette spørsmålet. Vi vil gjerne høre lesernes mening.
