Bakken, Tore
Pasientskaden
En spenningsroman om vanedannende legemidler. 198 s. Oslo: Eget forlag, 2015. Pris NOK 150
ISBN 978-82-303-2924-9
Tore Bakken har skrevet en bok om å ha et problemfylt forhold til vanedannende legemidler og da særlig benzodiazepiner og z-hypnotika. Vi følger hovedpersonen Kristen Hansen fra første angstanfall, gjennom begynnende medisinering, via mer angst og økende medisinbruk, til han til slutt får et stort forbruk og opplever store problemer. Vi følger veien til erkjennelse, gjennom hjelpsøking og til behandling. Underveis finnes det mange gode poeng om hvor vanskelig det er å innse at man har et problem, hvor lite de som har problemer med legemidler kjenner seg igjen i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) og hvordan erkjennelse og tilfriskning skjer stegvis.
Ulike personer vil ha ulike opplevelser. Noen vil kjenne seg igjen i Bakkens bok. For dem kan boken sette i gang tanker og refleksjoner som kan hjelpe dem mot endringsvilje, eller den kan tilby støtte underveis. Endringer vil alltid følges av ambivalens. Det å lese om andres opplevelser, tanker og prosesser kan være klargjørende for egen situasjon. Jeg tror også Bakkens formidling av følelser rundt avhengigheten og sorg vil treffe noen. Kanskje vil også diktene han selv og hans kone har skrevet gi resonans.
Andre vil ikke kjenne seg igjen. De vil kanskje synes dette blir for sentimentalt, for strengt eller for ensidig.
Det er ikke denne anmelderen gitt å gå i rette med Bakken og opplevelsene han beskriver. Hans opplevelser er hans opplevelser. Men noen beskrivelser fremstår som nokså uvanlige. Som da legen sterkt advarer Kristen Hansen mot å trappe ned eller å slutte med benzodiazepiner og gjentatte ganger ironiserer over pasientens egne bekymringer om bruken. Heldigvis er det ikke mange slike leger. Kunne boken stått seg på flere nyanser for også å treffe dem som får problemer i mindre outrerte situasjoner?
Bakken har valgt å skrive i tredjeperson. Det er sikkert gjort ut ifra et ønske om å skape distanse til egen historie, som Bakken har stått frem med tidligere, men i perioder gir dette mye distanse og gjør boken og språket oppstyltet. Man kan godt skrive i førsteperson uten at det er selvbiografisk. I det hele hadde boken stått seg på ikke å prøve å være noe annet enn den er. Det er vanskelig å lese dette som en spenningsroman. Den er kanskje ikke engang en roman, men en beskrivelse av hvordan problemer med overdreven bruk av vanedannende legemidler kan oppstå og en mulig vei ut av det.
Det er en del faglige unøyaktigheter, men det hindrer ikke at boken vil kunne leses med utbytte av noen pasienter. Blant annet inneholder den noen nyttige råd for den som vil søke behandling eller trenger opplysninger. Kanskje kan den danne utgangspunkt for en god samtale om noe legen eller pasienten ønsker å sette på dagsordenen?
