Barn som rapporterer om psykiske problemer eller har en psykiatrisk diagnose, har økt risiko for psykiske problemer og nedsatt funksjon som voksne.
Illustrasjonsfoto: Science Photo Library
Psykiske lidelser utgjør i antall den største sykdomsbyrden blant barn og unge. Mange psykiatriske diagnoser stilles allerede i barndommen og kan påvirke hele livsløp. I en studie fra USA som nylig er publisert i JAMA Psychiatry, har man undersøkt sammenhengen mellom psykiske problemer i barndommen og nedsatt funksjon i hverdagen og psykiske problemer som voksen (1).
Rundt 1 400 barn i alderen 9 – 16 år ble vurdert ved årlige psykiatriske intervjuer. Deretter utførte man intervjuer ved 19-, 21- og 26-årsalder hvor man kartla indikatorer for et vanskelig voksenliv, som blant annet redusert psykisk og fysisk helse, kriminalitet og frafall fra skole og arbeidsliv.
Personer med én eller flere psykiatriske diagnoser som barn hadde seks ganger høyere odds for minst én av indikatorene for et vanskelig voksenliv (oddsratio 5,9, 95 % KI 3,6 – 9,7) og ni ganger høyere odds for to eller flere slike indikatorer (oddsratio 8,7, 95 % KI 4,3 – 17,8) enn dem som ikke hadde noen psykiske problemer i barneårene. Også de som ikke tilfredsstilte kravene til en psykiatrisk diagnose, men som ved intervjuene i barneårene rapporterte om alvorlige psykiske problemer, hadde betydelig høyere risiko for å ha én eller flere slike indikatorer som unge voksne.
– Tidligere har man i stor grad antatt at psykiske lidelser hos barn og ungdom er forbigående, men flere nyere oppfølgingsundersøkelser viser at det er betydelig risiko for at alvorlige psykiatriske lidelser i barne- og ungdomsalder fortsetter opp i voksen alder, sier Pål Zeiner, som er overlege og forsker ved Oslo universitetssykehus.
– Denne og flere tilsvarende studier tilsier at vi må tenke langsiktig i planlegning og gjennomføring av behandlingstiltak ved alvorlige psykiske vansker hos barn og ungdom. Mange vil trenge kontinuerlig hjelp over mange år for å kunne greie seg best mulig i hverdagen. Dette krever samordning av tiltak mellom ulike instanser over tid, og der har vi et stort potensial for forbedring også i Norge, sier Zeiner.
