Jeg ser i Tidsskriftets nr. 17 at noen mener at man bør slutte å bruke adjektivet «dement». Dette føyer seg inn i rekken av adjektiv som det er blitt trendy å «forby» i visse kretser. Tilhørende substantiv er det derimot greit å bruke. Allmennheten forstår selvfølgelig ikke dette og fortsetter å bruke alle ordklasser. Det er nemlig slik at adjektiv ikke er mer nedsettende enn det tilhørende substantiv. De har bare ulike funksjoner i setningen. Hvis man krampaktig forsøker å unngå adjektiv når man snakker og skriver, blir språket veldig krøkkete.

Man er ikke en sykdom, sies det. Nei, selvfølgelig ikke. Man er syk. Man er ikke en forkjølelse heller. Man er forkjølet. Å være dement betyr å ha en demenssykdom. Hva skulle det ellers bety? Og omvendt: å ha en demenssykdom betyr å være dement. Demente mennesker jeg kjenner, omtaler seg selv som demente. Dette er flotte mennesker som er alvorlig syke, og som jeg har all mulig respekt for.

En annen raritet er at innsenderen påstår at man bare kan få positive ting, f.eks. en gave. Har han aldri hørt om noen som har fått sykdom, restskatt, gjeld, bot, straff, juling osv.?